I bindet blir fortellingen fortalt i jeg – form, mens jeg her bruker tredje form.
Noen konstabler var en dag ute og gikk i gatene for å sørge for ro og orden da de fikk øye på en flokk med kvinner, alle så vakre som månen. Blant dem var det en som var høyere enn de andre og vakrere var hun også. Da den ene konstabelen fikk øye på henne, så hun også på han og hun sakket etter de andre jentene til han nådde henne igjen. De andre konstablene gikk videre, mens de to gikk side om side og hun snakket til han og sa: ”Min herre, jeg så deg se meg og jeg lurte på om du kjente meg?”. Nei, det gjorde han ikke, men han sa: ”Dine øyne og din holdning vekket et begjær i meg. Herren har gitt deg noen øyne som fanger meg.” Og hun måtte medgi at hun hadde samme følelse for han, om ikke enda sterkere. ”Det er som om jeg har kjent deg helt siden barndommen”, sa hun. Hun spurte han: ”Har du et hus?”, nei, det hadde han ikke var han svar, og dette var heller ikke hans hjemby sa han. Dette var ren løgn, han var en godt voksen mann med både hjem og kone. Hun sa da: ”jeg har heller ikke et hjem, men jeg kan skaffe oss et rom”. Og med det gikk hun framfor han og han fulgte henne til de kom til et slags vertshus. Her spurte hun eieren om det var et ledig rom, det var det. De fikk nøkkelen til rommet og gikk dit for å kikke nærmere på rommet. Hun betalte vertshuseieren en dirham og sa: ”Vi liker rommet. Dette er betaling for rommet og dette for bevertning”, og hun ga eieren en mynt til. Hun ba eieren om å hente noen mugger med vann og et vaskefat: ”Vi ønsker å vaske oss og hvile litt til varmen gir seg, da vil min mann hente vår baggasje.”
Da de var vel inne på rommet, ønsket kvinnen å vaske seg og be en bønn for sine synder. Hun tok av seg sine klær, gikk inn på badet og ble borte en stund. Konstabelen var het av det synet han hadde sett, men han strammet seg opp og holdt masken. Da hun kom ut igjen, ville konstabelen kjenne hennes navn og hun svarte: ”Rayhanah” og hun fortalte om hvor hun bodde. Konstabelen følte for å følge kvinnens eksempel, han tok av seg sine klær, tok litt vann og gikk inn på badet for å be. Da han var ferdig, ropte han til kvinnen ”Rayhanah!”. Han fikk ikke noe svar. Han gikk inn i rommet og kvinnen hadde forsvunnet. Og ikke bare det, hans klær og eiendeler som inkluderte sølv og en god pengesum var borte. Selv hans turban hadde kvinnen brakt med seg, og konstabelen hadde ingenting han kunne skjule sin skam med. Han så seg om i rommet for å se om det var noen filler han kunne skjule sin nakenhet med. Han fant ingenting og han gikk opp til døren, åpnet den på gløtt og ropte på vertshuseieren, som kom til døren. ”Søster, hva har skjedd med kvinnen som var her?”, spurte han og verthuseieren svarte: ”Hun gikk av gårde med klærne og sa hun ville komme tilbake med noen nye. Hun ba meg si at du bare skulle holde deg her i ro til du fikk nye klær.” Konstabelen skrek ut: ”Men hun er ikke min kone, hun er en fremmed som jeg ikke har sett før i dag.” Deretter ba han kvinnen om å gi han noen klær da han var fullstendig naken. Til svar lo vertshuseieren og så ropte hun ut: “Fatima, Kadijah, Harifah og Sanina.” Deretter strømmet det på med kvinner som slo døren opp og de lo og gjorde narr av mannen som hadde latt seg lede av sitt begjær. ”Du må ha skjønt hun løy”, sa en av dem, ”fra det øyeblikket hun sa hun elsket dem. Hva har du som er verdt å elske?” En annen sa: ”Dette er en gammel mann uten visdom”. Alle lot de han lide med hånlige ord.
Omsider syntes en av dem synd på han og hentet et tynt fillete pledd som hun kastet over han. Han dekket seg som han best kunne og han tenkte: ”Disse kvinnenes menn vil finne meg her og det vil være enda verre.” Så han sprang ut, men der samlet unge som gamle seg rundt han og løp etter han og ropte: ”En gal mann, en gal mann” til han kom til sitt eget hjem og banket på døren. Kona åpnet døren, men da hun så en halvnaken mann uten hodeklede, ble hun redd og løp inn og ropte ”Satan er her.” Etter en stund kjente familien han igjen og spurte: ”Hva har skjedd med deg?” Konstabelen fortalte at han hadde kommet over noen tyver, men de hadde overmannet han og tatt fra han alt han bar på seg. Da familien fikk høre at det var med nød og neppe han klarte å spare sitt liv, falt de ned på knærne i takknemlighet.