Denne fortellingen er så og si direkte skrevet fra kilden (utover dialekten som den er nedskrevet på), så noe ufullstendig, men du kan selv fylle ut hullene.

 Kilde: Moltke Moe – Folke-Eventyr frå Flatdal

Det var et sted de ikke kunne være hjemme på julaften fordi da kom haugtussene. Men så skulle mannedatteren være igjen, hun var ikke vant til det vet du. Hun hadde en hund som het Svarteliten. – Lag noe godt til meg, sa den, skal skal jeg gi det et råd. I kveld kommer risen. Ja, hun gjorde som Svarteliten ba henne om. Så kom jutulen. – Sett lys på bordne, sa han. – Hva skal jeg si, spurte hun Svarteliten. – Du skal si at du ikke har, sa Svarteliten. – Jeg har ikke noe lys, jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro så mye at det var fælt. – Sett drikke på bordet, sa jutulen. – Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta. – Du skal si at du ikke har, sa Svarteliten. – Jeg har ikke noe drikke jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro mange øltønner ut av ørene på han.

 – Sett mat på bordet! sa han. – Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta. – Du skal si at du ikke har, sa Svarteliten. – Jeg har ikke noe mat jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro ut så mye mat at bordet ble rent mett. Så åt og drakk de.

-Re opp senga, sa han. – Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta. – Du skal si at du ikke har noe å re opp, sa Svarteliten. – Jeg har ikke noe å re opp jeg jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro så mye dyner ut av ørene at det ble rent fullt i stua. – Gå nå og legg deg, sa jutulen. – Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta. – Du skal ikke si noe, sa Svarteliten. Og så sprang han ut og gol som en hane. Da mente jutulen at det var dagen og tok ut det forteste han kunne. Nå eide jenta mye.

– Ja, nå skal datteren min være hjemme, hun vil få enda mer, mente kjerringa. Da det ble juleaften, var kjerringdatteren igjen hjemme. Hun hadde den lille hunden Svarteliten hos seg.  – Gi meg litt mat og jeg skal gi det et råd, sa Svarteliten. Hun laget mat, men åt den opp selv. – Du kan skaffe deg mat selv, sa hun til hunden.

Jutulen kom. – Sett lys på bordet, sa han. – Hva skal jeg si, spurte jenta. – Du som åt maten kjenner selv råd, sa Svarteliten.

– Jeg har ikke noe lys, jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro så mye at det var fælt. – Sett drikke på bordet, sa jutulen. – Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta. – Du som åt maten kjenner selv råd, sa Svarteliten – Jeg har ikke noe drikke jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro mange øltønner ut av ørene på han. – Sett maten på bordet, sa han. – Hva skal jeg si, spurte hun til Svarteliten. – Du som åt maten kjenner selv råd, sa Svarteliten. – Jeg har ikke noe mat, jeg, sa jenta. – Dra ut av ørene mine, sa jutulen og hun dro så mye at selv bordet ble mett.

 Jutulen åt selv opp maten, han drakk drikken og brente ut lysene. – Gå nå og legg deg, sa jutulen. – Hva skal jeg si nå da, Svarteliten, spurte jenta. – Du som åt maten kjenner selv råd, sa Svarteliten. Hun krøp opp i senga. Men da syntes jutulen senga var for hard da han la seg og dermed vred han skallen av henne.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.