Den fortellingen har døden som en konstant underliggende trussel. Kilden er Burtons fjerde tilleggs bind til 1001 natt.

Det var i tiden tre stykker, tre slabbedasker som levde av det de fant i gatene. Og de fant alltid nok til at de kunne spise et måltid om dagen og slik at de kunne ha et tak over hodet. Og taket var også alt de hadde, der de søkte ly om natten. Men en dag fant de ingenting og de måtte gå sultne til sengs om kvelden. Og det var likeens den andre og tredje dagen. Da var sulten så stor at den ene sa til de andre: ”La oss gå til sultanen og si at vi kan et håndverk, et usedvanlig håndverk. Kanskje lykken vil være med oss og vi kan i det minste få noe som kan stilne vår aller verste sult.” Dette var de alle forlikte om og så dro de til sultanens palass. Der slapp de selvfølgelig ikke inn. Da sa en annen av disse tre kameratene: ”La oss starte en krangel og bråke slik at sultanen vil sende etter oss.” De begynte å dytte til hverandre og bråke slik at sultanen ga ordre om å bringe dem inn. Så snart de sto framfor sultanen spurte denne: ”Hva er det mellom dere som gjør at dere kan oppføre dere slik?” De svarte: ”Å deres høyhet, vi var en gang mestere i ulike håndverk, og hver av oss kan noe spesielt.” Sultanen spurte den ene: ”Hva er det du kan?”. ”Jeg er en juvelhandler”. Da lo sultanen godt og sa: ”En tyv og en juvelhandler, det er en forunderlig kombinasjon.” Så snudde han seg mot den andre: ”Og du?”. Denne svarte: ”Jeg er ekspert på alt som har med hester å gjøre.” Og den tredje sa: ”Hva jeg kan er enda mer vidunderlig enn disse to, du har vel ikke engang hørt om det, deres majestet. Jeg kan alt om Adams sønner.” ”Dette er forunderlig”, sa sultanen, ”men dere skal få bo her slik at jeg kan få prøvd ut deres kunnskap når det byr seg en anledning. Og om dere lyver, ja da må dere bøte med livet.”

Sultanen ga dem hvert sitt rom og der fikk de det kunne drømme om å spise. Men de fikk også voktere som skulle passe på at de ikke rømte. Og dette gikk godt i en lang stund.

Så var det en dag at sultanen fikk en gave fra landet Ajam. Gaven besto av en rekke sjeldenheter hvor det blant annet var to juveler. Den ene var klart som vann og den andre hadde en farge som en sky. Sultanen holdt dem i hånden og da kom han til å tenke på tyven som var en selverklært juvelkjenner. Sultanen ga orde om at denne skulle hentes. Vel fremme, rakte sultanen han den klare steinen og ba om en vurdering av den. Tyven tok den i sin hånd og studerte den nøye. Etter en god stund, sa tyven: ”Min herre, den steinen har en orm i sitt hjerte.” Sultanen ble rasende da han hørte dette og ga ordre til at hans hode skulle hugges av. ”Juvelen er jo helt klar, den har ingen feil; det du sier er falskt.” Så kalte han på bøddelen som bandt tyven og skulle til å hugge hodet av han. I det samme kom vesiren inn og lurte på hva som var på ferde. Sultanen fortalte hva som hadde skjedd. Vesiren hvisket til sultanen: ”Vent litt. Undersøk saken før du handler.” Sultanen fikk tenkt seg om og sa: ”Du har rett.” Så tok han juvelen og med sitt sverd delte han den i to. Og ganske riktig, midt inne i steinen var det en liten mark. ”Hvordan visste du det?”, sa sultanen overrasket. ”Det er mitt skarpe syn.”, svarte tyven. Sultanen ga ordre til at han skulle følges tilbake til rommet og der skulle han serveres et godt måltid.

Etter en tid fikk Sultanen nok en gave fra Ajam, denne gangen en hingst sort som natten. Sultanen falt øyeblikkelig for den vakre hesten. Den fikk sin egen stall og kunne stå lenge å beundre den. Så kom han på tyven som var en selverklært hestekjenner. Denne ble hentet og sultanen ga han ordre om å undersøke hesten. Han kikket over hesten, deretter satte han seg på den og red den både hit og dit. Deretter steg han ned fra hesten og gikk til sultanen. Der sa han til den nysgjerrige sultanen: ”Den kvaliteter er utmerkede, den har rent blod, men på en annen side har den også mangler.” Sultanen ville vite mer og tyven sa. ”Dens mor er en bøffel.” Da sultanen hørte det ble han rasende og ønsket å henrette han med det samme. Men tyven ba sultanen om å hente den som hadde bragt han gaven for å høre mer om hesten. Sultanen sendte etter oppdretteren. Og denne kunne bekrefte at det var faktisk en bøffel som hadde født hesten, da en av hans hingster hadde slitt seg og bedekket det andre dyret. Sultanen spurte tyven om hvordan han kunne oppdage det? Og denne kunne fortelle at han hadde sett det hestens hover. Sultanen var fornøyd og ba han gå tilbake til rommet hvor han ville bli servert et herskapelig måltid.

Igjen gikk tiden og da kom sultanen på den tredje tyven. Han kalte på denne og ba en tjener om å føre han til hans kone. Tyven ble ført framfor sultanens kone som studerte henne. Deretter ble han ført tilbake til sultanen som ønsket å høre hva tyven mente om henne. Tyven sa: ”Deres høyhet. Hun er et smykke av skjønnhet, godhet. Hun har en god holdning og en kunnskap verdig en dronningen. Men likevel er det en snev av vanære over henne.” Sultanen sprang straks opp og slo til tyven, så grep han sitt sverd med den hensikt å drepe tyven der og da. Men de andre i rommet fikk stanset sultanen og de ba tyven om forklaring. ”Hennes mor må ha vært en dansende sigøyner”, sa tyven. Sultanen sendte straks bud på sin svigerfar og ba om en forklaring. Han fortalte: ”En stamme med sigøynere for forbi, men en jentunge ble tilbake. Hun ble tatt inn i vårt hjem, hun vokste opp og ble den aller vakreste kvinne. Jeg giftet meg med henne og vi fikk datteren som nå er din kone.” Da sultanen hørte dette, stilnet hans raseri og han undret seg over hvordan tyven kunne se dette. Denne svarte: ”Jeg så det på hennes øyenbryn, som er sorte og kraftige.”

Nå ville sultanen kjenne sin egen opprinnelse. ”Jeg kan gjøre det”, sa tyven, ” men på den betingelsen at du sparer mitt liv uansett hva jeg finner ut.” Det gikk sultanen med på. ”Deres majestet”, sa tyven, ”når jeg nå forteller deg om hvor du kommer fra, la oss være alene, la det være mellom oss to.” Sultanen ba de andre om å forlate rommet. Tyven så på sultanen, så gikk han fram og sa: ”Deres majestet, du er sønn av skammen, et resultat av et utroskap.” Straks sultanen hørte dette, forandret hans ansikt sin farge og han kjente hvordan kroppen skalv. Skum kom ut av hans munn, han mistet syn og hørsel og ble som en som er full, men uten å ha drukket. Så falt han om. Da han kom til seg selv, sa han til tyven. ”Om dette stemmer, skal jeg forlate min trone og du må ta over den. Om du lyver har jeg ikke noe annet valg enn å henrette deg.” ”Jeg hører og jeg adlyder”, sa tyven.

Sultanen gikk straks til sin mor og sa:

Kan du love, kan du sverge på å si den fulle sannheten om jeg stiller deg et spørsmål. Om du ikke gjør det, må jeg kutte deg til biter med dette sverdet.

”Hva vil du meg?”, sa moren. ”Hvem er jeg sønn til, hvor kommer jeg fra?”
Moren sukket og sa: ”Du er sønnen til en kokk. Sultanen som var før deg, tok meg som kone. Vi levde sammen lenge, men jeg ble ikke gravid. Sultanen sørget og gråt og lengtet for han kunne ikke få barn, verken jente eller gutt. Det plaget han slik at han ikke lenger kunne sove eller spise. Vi hadde mange fugler i bur rundt om i palasset. En dag ble sultanen brått sulten, så han ba kjøkkenet om å slakte en av fuglene og lage et måltid til han. Kokken skulle selv komme og ta en fugl. På akkurat samme tid tok jeg et bad og jeg tenke at om dette fortsatte ville hele kongeriket dø med kongen. Jeg kledde meg opp og gikk til kjøkkenet og jeg flørtet og ertet kokken til han var så full av pasjon at han ikke var til å stanse. I et kort øyeblikk var vi sammen, før han gikk for å ta en fugl. Så ba jeg tjenestepikene om å skylle fuglen og forberede den. Etter en stund var det tydelig at jeg var gravid og sultanen ble fylt med glede og alle i riket fikk gaver av den generøse sultanen. Jeg fødte så en sønn, deg selv. I førti dager feiret vi din fødsel. Dette er fortellingen.”

Sultanen gikk tilbake til tyven. Han ba tyven om å ta av seg sine klær og så byttet de klær. Før sultanen forlot sin trone ba han tyven om å fortelle hvordan han visste hvor sultanen kom fra. Tyven sa: ”Du ga oss mat som belønning, en riktig konge ville gitt oss penger eller andre verdier.” Så tok tyven tronen som sultan og sultanen forlot stedet.

Sultanen ble en vandrer og møtte flere eventyr, men det er en helt annen fortelling.

Comments

comments