De tre mostrene – kunsten å spinne historier og et lite kurs

”Det var engang…” – og alle vet at når drar vi til en tid og et sted hvor alt er mulig. Her vinner den lille over store, i kamp mot trollkjerringer med hodet under armen, ni hodete drager og troll som ikke tåler solen. Og den lille er ikke alene, ved sin side har hun eller han en lur rev, en talende hest eller en klok kone. Når man har kommet seg gjennom alle prøver og seiret, hva er det man ikke vinner? Kister og sekker fylt opp med gull, glitter og stas. Det er gullfugler, sølvlinder, og ikke minst…man kan gå til seters å gjøre seg feit. ”Det var engang” er begynnelsen på historier, fylt opp med hendelser, bilder og magi som ligger langt før Harry Potters tid. Bibliotekaren Anne Pellowski skriver i sin bok ”The world of storytelling” at så langt tilbake som 2000 f. kr. kan man spore historiefortelling på en egyptisk papirysrull. Mennesker har alltid fortalt, enten for å underholde, for å lære bort noe, eller for å ære mennesker og tider som var. Hele familien og samfunnet var involvert. Det var først når boktrykkerkunsten kom og vi lærte oss å lese og skrive, at den muntlige fortellingen forsvant fra det offentlige rom. Den situasjon som har holdt seg lengst, er det å fortelle for barn. De fleste av oss har små historieglimt fra barndommen, enten det er fars eviglange fantasihistorie som vi aldri ble lei, bestemors barndomshistorier eller eventyr vi fikk inn på sengekanten som førte oss rett inn i drømmeland.

Å veve sin skjebne
Tittelen på dette innlegget, peker på at det å fortelle historier ble i mange kulturer knyttet til arbeid med ull, bomull, veve og sy. Vi finnes rester av det i vårt språk fortsatt den dag i dag, slik som ”å utbrodere en historie”. Eventyret ”De tre mostrene” jeg tar utgangspunkt i er hentet fra Asbjørnsen & Moe. Kort fortalt handler eventyret om en jente som vokser opp hos sin far. Moren er død. Hun tar seg arbeid på slott og blir godt likt av dronningen. De andre ternene blir misunnelige og setter fram løgner om at jenta kan spinne, veve og sy i løpet av tre netter. Selvfølgelig har aldri jenta lært dette, da hun har blitt oppdratt av sin far. Hun kan ikke si nei og går med på å gjennomføre de tre prøvene. Hver natt får hun besøk av en underlig kvinneskikkelse. Den første natten kommer en kvinne med tre alen lang nese, den neste natten en kone med tykk og brei bak og den tredje natten en kvinne med øyne så store som tallerkener. Alle tre lover å hjelpe jenta, hvis hun inviterer dem i sitt bryllup. Dette går jenta med på. Når de tre prøvene er overstått, blir det bryllup mellom jenta og prinsen. På festen kommer de tre kjerringene, jenta kaller dem for mostre. Prinsen undres over deres bedrøvelige og fæle utseende og spør dem hvordan dette kan ha seg. Jo, de tre kjerringene forklarer at utseende kommer av dager og år med spinning, veving og sying. Prinsen lover da at jenta skal få slippe dette i resten av sitt liv.

Det finnes flere varianter av dette eventyret i Norge, det ene mer komisk enn det andre. Man finner det også i de andre nordiske landene og i Tyskland. De tre mostrene (hjelperne) er en slags folkeliggjøring av de tre nornene Urd, Verdande og Skuld fra norrøn mytologi. De tre nornene satt ved livstreet Yggdrasils røtter og spant på mennesker og guders skjebner. Benedicte Hambro forteller følgene historie som skal komme fra den danske presten og grunnleger av folkehøyskolen, Grundtvig:

I ”De tre mostrene” er intrigen enkel, det er klare og til dels burleske aktører (karakterer) med i fortellingen og historien er komisk. Det er et folkeeventyr fra kategorien ”undereventyr”. Folkeeventyr er bygd opp for å huskes og fortelles. I folkeeventyr er aktørene enkle, det er lett å kjenne igjen hvem er ond og hvem som er god. Folkeeventyr inneholder gjentagelser, tallover (3 koner, 3 handlinger etc) og består hovedsakelig av handlinger.

Når man innarbeider en historie finnes det mange metoder. Alle metodene handler om det samme, du skal gjøre historien til din. Du pugger ikke historien, men lærer den å kjenne, slik at man kan fortelle den videre. Sagt på en annen måte: du lærer deg et skjelett som du improviserer over. Det første du gjør er å bli kjent med folkeeventyrets struktur. Strukturen er handlingen (skjellettet) i historien. Du leser igjennom historien et par ganger. Legg så vekk historien og tenk på den, reflekter over hva denne egentlig handler om? Hva ønsker den å fortelle deg? Handler historien ”De tre mostrene” om urett? Eller er det om å lytte til de gamles råd? Det neste du gjør er å fortelle historien fort. Først på 3 minutter, deretter på 2 og tilslutt på 1 minutt. Prøv å press deg igjennom historien, ha munndiaré og konsentrer deg om handlingen. I løpet av denne øvelsen setter fortellingen seg i kroppen, du bruker energi og kropp for å fange fortellingen.

I neste øvelse skriver du ned 7 handlinger, 7 følelser og 7 objekter. Ikke alle er like åpenbare, noe må du bruke fantasien for å finne, det gjelder spesielt følelser. Men i denne øvelsen gies det rom for å gå dypere ned i historien, du må reflektere over og se inn i den. Et eksempel kan være:

7 følelser
savn (av mor)
misunnelse
sorg
Undring (over konene)
Lettelse (over å ha maktet prøvene)
Forakt (Prinsen over de tre konene)
Lykkelig

7 handlinger
ribbe fugl
vandre ut i verden
spinne
veve
sy
gjøre i stand til bryllup
sitte til bords

7 objekter
et pund lin
hjulrokk
linstoff
vevstol
nål
tråd
skjorter

Du reduserer de 7 elementene til 5 og tilslutt 3. På den måten gjør man seg avhengig av færre og færre stikkord. De tre du sitter igjen med, kan f. eks være:

misunnelse
sorg
Lykkelig

spinne
veve
sy

et pund lin
linstoff
skjorter

Disse stikkordene utgjør din essens av historien.

I England kaller man det å fortelle for ”The poor man’s cinema”. Dette fordi under den muntlige fortellingen skaper man indre bilder. Nå som du har redusert historien, bygges den opp igjen med indre bilder. Start med den sterkeste scenen og forestill deg den for ditt indre øye, hvem er tilstede? Er det ute eller inne? Mørkt eller lyst? etc. Når dette arbeidet er gjort, handler det om å fortelle. Fortell når du vasker opp, når du går tur, når du skal sove. På et eller annet stadiet ønsker fortellingen å bli fortalt. Det er i møte med tilhørere fortellingen begynner å leve og det er der du lærer den å kjenne.

Formidlingsøyeblikket
Hvordan du formidler historien, handler også om å få erfaring, finne sin stil og rytme. Noen ting kan du forberede før selve formidlings øyeblikket. Hvordan er rommet du skal fortelle i og hvordan skal du og dine tilhørere sitte (evt. stå)? Jeg anbefaler ofte at forteller og tilhørere sitter på samme nivå, spesielt når det gjelder barn og gruppen ikke overstiger 30 stykker. Det vil si at både du og dine tilhørere enten sitter på rumpa eller på stoler. Sitt ikke med ryggen mot et vindu, det skjer mye spennende der ute som kan ta fokus. Sitt på et sted hvor du har oversikt over alle mulige forstyrrende elementer.

Ta deg tid når du forteller, slik at fortellingen får leve. Ha øyekontakt med tilhørerne. Se på fortellingen som en samtale mellom to mennesker, deg og din tilhører, da er det naturlig å ha øyekontakt.

Vær bevisst kroppsbruk! Det sies at jo mer forteller beveger seg, jo mer fratar du publikums evne til å skape selv. La kroppen og stemmen være en naturlig del av fortellingen, og prøv å unngå private bevegelser.

Du kan lage faste ritualer rundt en fortellerstund, som å tenne lys eller synge en sang. Du kan også innlede fortellingen med en samtale om det som du anser som fortellingens tema. Til barn pleier jeg å si at når jeg forteller, så er det de som må arbeide. For inne i sine hoder må de skape filmen.

Når du har fortalt, spør aldri om de likte det. For barns ærlige svar, kan psyke deg fullstendig ut. Spør heller om hva de opplevde som det sterkeste ved historien. En slik tilbakemelding, er konstruktiv og kreativ for både deg selv og dine tilhørere.

Vær aldri i tvil om at iboende alle mennesker ligger et ønske om, en trang til og en kjærlighet for enda en historie.