Kilde: Folk Tales from Korea, Zong In-Sob

Det var en gang en konge som hadde tre ministere: statsminister, innenriksminister og en undervisningsminister. De var alle tre ugifte. En dag spurte kongen om hvorfor det var ugifte.

Her følger utdanningsministerens fortelling

Han forteller at også han giftet seg når han var en ung mann. Etter bryllupseremonien, gikk han til et rom i sine svigerforeldres hus og ventet på at bruden skulle bringes til han. Mannen var ung og sjenert og han satte seg i et hjørne av rommet med ryggen mot døren. Etter en stund kom brudens mor med bruden, men han våget ikke å snu seg for å se på henne eller å snakke til henne. De satt slik en stund, men så kom bruden bort til og dro han i ermet. Dette var modig av henne, men mannen tenkte at ingen uskyldig brud ville oppføre seg slik. Han fikk panikk, hoppet opp og løp barfot ut av huset og hjem til sine foreldre.

Etter dette dro han til et tempel i fjellene og brukte all sin tid på å studere og glemte alt annet. Han ble værende der noen år, han tok sin eksamen og ble utpekt som guvernør i en provins.

Han reiste i en bærestol fulgt av tjenere og et orkester. På vei mot provinsen reiste de gjennom en stor landsby. En av følgesvennene ba han om å stige ned fra bærestolen og besøke et hjemsøkt hus som sto i midten av landsbyen. Mannen fikk høre at den som viste sin ære til dette stedet, ville møte ulykker på sin reisevei. Han ble fortalt at mange år tidligere skulle datteren i det huset gifte seg, men mannen flyktet. Kvinnen lå fortsatt i samme rom med åpne øyne.

Mannen gikk ned fra bærestolen og vandret mot huset. Da han kom nærmere, fikk han se navneskiltet på døren og det gikk for han at det var ikke første gang han besøkte dette huset. Han forsto at det var huset hvor han selv hadde giftet seg. Han gikk gjennom porten og så at huset var øde og forlatt. Bruden var død og hennes foreldre hadde gått bort av sorg. Ingen hadde gått inn i huset på årevis. Han gikk til rommet hvor han hadde ventet på sin brud og fant kroppen hennes liggende der, men den så ikke død ut, den hadde ikke råtnet. Hennes øyne var åpne og fylt med sinne. Det gikk for han at han kanskje hadde tatt feil når det gjaldt henne.

Han gikk og satte seg på samme sted som bryllupsnatten og brått syntes han at han kjente henne berøre hans erme. Det var merkelig, fordi det var vel umulig for en død kropp å gjøre dette, så han snudde seg og så på henne. Hun lå der fortsatt. Han så ned og så at armlenet på stolen kom bort i hans erme, det han litt fast. Han beveget seg og armlenet dro i hans erme.

Han forsto at han hadde tatt helt feil og han angret bittert på sin egen reaksjon. Han strakte seg fram og forsiktig lukket han hennes øyne. I det samme falt kroppen hennes sammen til aske.
Utdanningsministeren sa: ”Hun var en sjeldenhet, hun var vakker og ærlig og jeg mistet henne fordi jeg ikke kunne kontrollere meg. Jeg tok meg sammen og på grunn av det nådde jeg den stillingen jeg har nå. Alt dette til ære for min kone. Hvordan kan jeg glemme henne? Jeg kan ikke gifte meg på ny.”

Kongen nikket med hodet og sa: ”Takk for deres ærlighet. Jeg er stolt av de dere er, og at dere tjener vårt rike.”

Comments

comments