Det var en gang en konge som hadde tre ministere: statsminister, innenriksminister og en undervisningsminister. De var alle tre ugifte. En dag spurte kongen om hvorfor det var ugifte.

Her er statsministerens fortelling:

Han giftet seg da han var ung og fortsatt student. Han var fattig og kona måtte arbeide som syerske for naboene slik at de hadde litt å leve av. En dag da han kom hjem, så han at kona satt og åt på noe, men da hun fikk øye på han, skyndte hun seg å gjemme det unna og så fortsatte hun å sy. Mannen følte seg sulten, ble irritert og spurte. ”Hva var det du gjemte unna? Jeg kan ikke tro at du spiser noe uten å dele med meg.” Hun svarte uskyldig: ”Jeg har gjemt noe spiselig i det hele tatt.” Mannen ble rasende og anklaget kona for å forråde han. ”Jeg så det jo med mine egne øyne!”, ropte han, ”Du satt og spiste på noe og gjemte det da du så meg.”

Hun var meget skamfull og viste fram en gul klump som hun hadde gjemt. ”Det er bare leire,” sa hun. ”Jeg må gjøre disse klærne ferdig innen kvelden, slik at jeg kan få betalt og handle litt ris til mat. Jeg var så sulten og tørst og for å døyve det, har jeg slikket på denne klumpen i hele dag. Jeg beklager at jeg irriterer deg slik”. Nå var det mannen som skammet seg. Det var jo bare på grunn av henne han kunne fortsette å studere, det var hun som holdt liv i dem gjennom fattigdommen.

Et par år senere, besto han eksamen og fikk arbeid som en guvernør på en øy. Sammen med sin kone og tjenere, reiste han av gårde. De gikk ombord på et skip og seilte av gårde. Men sjøveien var hard, bølgene store og skipet kunne synke når som helst. Kapteinen gikk til mannen og sa: ”Det er noen ombord på dette skipet som ikke burde være her, ellers ville ikke gudene behandlet oss på denne måten.” Mannen svarte: ”Vi må finne ut av hvem det er, slik at vi trygt kan nå øya. Hvordan kan vi finne ut av det?” Kapteinen svarte: ”La alle ta av seg jakkene og kaste de over bord. Om jakken flyter er alt greit, men synker jakken er det denne som skyldes våre vanskeligheter.” Mannen tok av seg sin jakke, hev den ut i vannet og den fløt. Det samme gjorde alle ombord og deres jakker fløt også. Så var det konas tur. Hennes kåpe sank straks den kom i havet. Og uten å nøle, hoppet hun selv etter og forsvant i det dype havet. Straks ble det blankt og stille på vannet og i dødelig stillhet nærmet skipet seg øya. Hans kone hadde ofret seg selv for å redde de andre. Da han var ferdig med sitt arbeid som guvernør, begynte han sitt arbeid for kongen. Men han kunne aldri gifte seg igjen, for alt han gjorde var for å hedre minnet av sin avdøde kone.

Kongen var dypt rørt over fortellingen. Han nikket som tegn på medfølelse. Så var innenriksministerens tur til å fortelle sin fortelling.

Comments

comments