Det var engang en konge som hadde en eneste datter. Hun var hans øyesten og det kjæreste han viste om. Hun var vakker, hun var så vakker at maken fantes ikke. Hun hadde langt blåsvart hår, hun hadde hud som mørk honning og noen vakre øyne som var dype og klare.
Det var tre unge menn som hele tiden oppholdt seg rundt kongsdatteren. Alle tre håpet på at han en dag skulle bli hennes mann og konge etter hennes far. De tre unge mennene var alle velsignet med en gave som ingen hadde maken til. Den første mannen hadde et magisk speil, som var slik at han kunne se alt det han ønsket å se uansett hvor langt unna det var.
Den andre mannen hadde et magisk tau. Når man bandt tauet rundt seg, kunne man dra dit man ønsket seg, om det så var jorden rundt, og det i løpet av et øyeblikk. Den tredje hadde en magisk dott laget av hestehår. Denne kunne vekke døde til live.
Disse tre var konstant rundt prinsessen og fridde til henne. Men både kongen og hans datter syntes hun var for ung til å giftes. Tilslutt var kongen så lei at han jaget de tre unge mennene ut av landet.
Så gikk tiden. Prinsessen vokste seg til og hun ble ikke mindre vakker. Men en dag ble hun syk, så syk at hun ble sengeliggende og var døden nær. Kongen sørget og var tung til sinns. Han bestemte at om det enda fantes en som kunne redde henne, så skulle han få henne og det halve kongeriket. Men uansett hvor mange som prøvde, så var det ingen som maktet å gjøre prinsessen frisk.
De tre unge mennene hadde vandret rundt i den vide verden, sett og opplevd mye. En dag lengtet den ene mannen hjem. Han lurte på hvordan det sto til i det landet han var kommet fra, så han tok opp sitt speil og så i det. Til sin forskrekkelse fikk han se at det var stor sorg der. Og han ble ikke mindre forskrekket da han så at prinsessen lå død. Han fortalte det til sine to venner. Raskt tok den andre mannen tauet og snurret det rundt alle tre. I løpet av et øyeblikk var de hjemme, foran den døde prinsessens seng. Kongen sto ved hennes side og gråt.
Den tredje mannen fant frem dotten av hestehår og la den på den døde kroppen. Det var helt stille i rommet. Men plutselig så hev prinsessen etter pusten. Hun pustet og fikk farge i kinnene. Hun hevet armene, kjente på seg selv i ansiktet, så satte hun seg opp og smilte. Kongen strålte opp og sa: ”Den som reddet henne, skal ha henne og halve kongeriket!”.
Den tredje mannen tok prinsessen hånd i sine hender og sa: ”Nå er du min. For jeg reddet deg!” Den andre mannen utbrøt: ”Hei, uten meg og mitt tau ville vi aldri kommet hit i tide. Hun er min.” Og den første ropte ut: ”Men uten mitt speil ville vi aldri ha sett at hun var død. Hun er min.»
Dette er en dilemma fortelling, det vil si at den har ingen slutt. Det er opp til de som lytter å bestemme hva som nå skal skje. Hvem bør hun velge?