I løpet av kort tid har jeg da vært igjennom tre ulike fortellerfestivaler i tre ulike land. Jeg tenkte det kunne være interessant å si noe om de tre ulike fortellerfestivalene, hva som oppleves som fokus og hvordan det kunstneriske framstår i samtiden.

Den første fortellerfestivalen var i Aten. Det er en flerårig og årlig festival som drives primært av et menneske med en rekke frivillige. Det høres kanskje utrolig ut, men fortellermiljøet i Hellas er relativt lite og nytt. Det kan ligne Norge slik det var for 10 – 15 år siden. Det er konflikter i miljøet som har ført til utspring av små grupperinger og små festivaler rundt om på de greske øyene. Fortellerfestivalen i Aten er et samarbeid med byen Aten. Den arrangeres på flere steder rundt om i byen og har gratis inngang som er en betingelse for samarbeidet. Der det er mulig, trekker festivalen inn andre samarbeidspartnere som Den Norske Ambassaden som arrangerte min forestilling på Det danske instituttet.

Fortellerfestivalen formidler kun tradisjonelt materiale og har nok et mer folkloristisk preg enn de andre to festivalene. Man er opptatt av varianter av de ulike fortellingene og for min del ble mitt materiale sammenlignet med det greske. Jeg fortalte blant annet en fortelling om disen Frøya og det var da naturlig for fortellere som var tilstede å sammenligne disen med Afrodite.

Fortellerfestivalen i Oslo kjenner nok de fleste som leser dette innlegget. Men her er mitt perspektiv på den. Denne festivalen er mer interessert i å undersøke krysningsfelt. Dette har festivalen hatt preg av gjennom flere år. Faren er at den kan kanskje tendere mot å mangle en faglig identitet. Når du går på en teaterfestival, vet du at du får teater, går du på en litteraturfestival har du begreper på plass. På fortellerfestivalen få du en blanding, men fortellingen er i fokus. Det er som skiller denne festivalen fra de to andre, er fokus på det sceniske uttrykket. Jeg skal i et senere innlegg skrive om fortellerfestivalen 2017, så jeg sparer noe til det innlegget.

Fortellerfestivalen i Toronto er godt etablert med en fast lytterskare. Fortellerfestivalen foregår primært i en kirke med mange ulike rom, så den har flere arrangementer pågående samtidig. Den driver både med foredrag og kursing og forestillinger, samt at den har skolevirksomhet hvor besøkende fortellere blir sendt ut i skolen. Fortellerfestivalen varer i 14 dager hvor første uke er med lokale fortellere og uken etter har nasjonale og internasjonale fortellere. Fortellerfestivalen er altså stor, veldig stor. De fleste arrangementer har en samarbeidspartner. Eksempler på dette er f.eks. Jan Andrews forestilling om å oppdage at man er lesbisk som da ble arrangert på et teater for homofile. Slik jeg ser det har fortellertradisjonen i Canada ikke noe forhold til scenekunst. Det gir utslag i at alle forestillinger har mikrofon på stativ, eller du kan bruke en håndholdt mikrofon. I Nord – Amerika har mye av den muntlige fortellerkunsten sin renessanse i bibliotekene. Der skulle man jo være stille, og dermed har det kanskje ført til at det sceniske uttrykket ikke gjør så mye ut av seg.

Fortellerfestivalen rommer alle slags type fortellinger: hellige fortellinger framført av innvidde, litterære fortellinger skrevet av forfattere som er andre enn fortelleren, autobiografisk materiale og tradisjonelle fortellinger.

Disse fortellerfestivalene viser ulike diskurser innenfor den muntlige fortellerkunsten, det viser et mangfold og at mulighetene er vide og uendelig uten at det går på bekostning av fortellerens identitet.

Comments

comments