Jeg ønsker ikke å framstå som et moralpoliti innenfor den muntlige fortellerkunsten, men jeg tar kunsten alvorlig. Selv om alle kan fortelle en fortelling, er det ikke alle som skal gjøre det til sitt levebrød. Jeg mener det er tre spørsmål fortelleren skal stille seg selv hver gang de ønsker å forberede en fortelling/forestilling inn i fellesskapets offentlige rom.

Dette måtte kursdeltakerne på kurset i dag, til fortvilelse og diskusjon, men fruktbare tanker tiltros for motstanden. Inne imellom må vi våge å være upopulære. Det skyldes jo et behov for å bringe faget videre.

Det første spørsmålet: Hvorfor er jeg den rette til å fortelle denne fortellingen? Det er mange fortellinger jeg faller for emosjonelt, men jeg mener at vi kan ikke kun styres av følelser i arbeid med et materiale. Det krever kompetanse og kunnskap for å løfte en fortelling ut av for eksempel det sentimentale. Ja, fortellingen skal bety noe for meg som forteller, men den skal også være meningsbærende for de som lytter.

Den andre spørsmålet: Hvilken ny kunnskap bringer jeg inn i mitt fagfelt ved å arbeide med denne fortellingen? Vi står alle i en forpliktelse til å fornye det fagfeltet vi arbeider innenfor, vi skal bringe faget videre og vi må formidle den kunnskapen til andre. Dette ligger i tradisjonen og uten det elementet gjør vi vårt eget fagfelt ufruktbar, vi steriliserer oss selv.

Det tredje spørsmålet: Hvilken ny mening bringer jeg inn i samtiden med å fortelle denne fortellingen? Hvem kan jeg trøste, opplyse og hva kan jeg bøte på med denne fortellingen. Gjennom vår fortelling skal vi gi stemme til de som ikke kan det selv eller jeg skal gi en ny synsvinkel på et fenomen. Jeg vet at jeg ikke kan konkurrere med andre medier som formidler raskere og mer treffende, derfor må jeg etterstrebe å styrke et troverdig møte i et fellesskap gjennom den muntlige fortellerkunsten.

Det kan være du er uenig med meg, men tenk likevel igjennom spørsmålene, for det kan være svaret på om det faktisk er verdt det.

Comments

comments