Det fortelles om en filosof ved navn Ibycus som levde i Hellas. En gang ble han sendt av kongen for å besøke et annet hoff. På sin vei ble han angrepet av røvere som antok at han bar med seg en del verdier og som tilsynelatende så ut til å ønske å ta hans liv. ”Ta gjerne mine eiendeler”, ba Ibycus, ”men jeg ber dere om å spare mitt liv.” Røverne tok ikke hensyn til hans bønn og Ibycus så seg desperat omkring for å se om det var noen som kunne redde han. Det var ingen. I det samme kom det en flokk med traner flyvende over dem. ”Kjære traner”, ropte Ibycus, ”vit at jeg har blitt angrepet av disse gale menn og at jeg vil dø i deres hender. Ta hevn over det dere nå bevitner.” Røverne brøt ut i latter: ”Å ta livet av en som har mistet sin fornuft vil ikke være tap for noen.” Om med disse ordene tok de filosofens liv og røvet hans eiendeler.
I byen hvor Ibycus kom fra, var det stor sorg da de fikk vite om hans død. Det ble gjort store søk for å finne ut av hvem som hadde drept han, men til ingen nytte. Dette hadde skjedd i et øde landskap og ingen vitner hadde vært i nærheten.
En stund etter var det en stor festival som skulle feires og guder skulle hylles. Folk fra alle nærliggende områder kom til templene i byen. Også morderne kom og gikk blant andre som om ikke noe hadde skjedd. En flokk med traner kom flyvende og det var som om de hang i luften der de slo med vingene, og de skrek så høyt at bønner og seremonier måtte stanses. En av røverne så på vennene sine med et smil: ”He, så her er tranene for å hevne Ibycus.” Men han ble overhørt, og denne sendte ordet videre. Ja, snart var det mange som hadde hørt ordene, og kongen fikk vite det.
Røverne ble tatt og fikk sin rettmessige straff. På den måten fikk tranene hevnet filosofen.