Kilde: Halldor O. Opedal Markter og menneske folkeminne ifrå Hardanger III

Tordivelen lå og rotet i møkka. Flua for og svirret omkring, så fin var hun. Tordivelen fridde, de kunne bo sammen. Men flua rykket på nesa og blåste av han: ”Tror du jeg vil være med en møkkagraver?”, pep hun og fløy videre. Ja, ja, det er vel ingen råd med det, tenkte tordivelen.

Flua for og svirret og gjorde seg til så lenge sommeren varte. Så kom høsten, hun ble stiv i lemmene og hadde ingen sted å være; for hun var jo venn med ingen.

Da kom hun tilbake til tordivelen, frossen og våt og ville inn til han. Tordivelen steg ut av huset sitt, han var varm og god og hadde akkurat hatt seg en lur i senga si. ”Nei, kommer du her nå?” ”Ja, nå har jeg kommet på at jeg vil bo i lag med deg, søten min”, sa hun. ”Nei, du er for fin til å bo sammen med meg. Du bør ha det finere, du.” Dermed snudde tordivelen og gikk inn igjen. Flua ble stående ut i kulden.

Comments

comments