Høyt oppe i Telemark, like under Haukelifjell, ligger det tre mil lange Totakvann. Ved den øverste enden av vannet er det en merkelig ur, som på avstand ligner en by med husgavler og tårn. Den kalles Urebø-urden etter en enslig gård som ligger ovenfor.
Om denne uren fortelles følgende sagn:
Ved siden av Songaelven, der hvor uren nå ligger, lå det en gang to gårder og en kirke. Til minne om denne kalles ennå det største klippestykket Kirkesteinen; den rager opp midt i uren som et bratt kirketak. På disse gårdene sto det engang langt tilbake i tiden to bryllup. Her gikk det lystig til og man ble bevertet på gammel nordisk vis. Store boller og horn med skummende øl gikk flittig om i laget.
Da fikk guden Tor lyst til å ake ned og besøke sin gamle venner. Han kjørte først til den ene gården, hvor han ble bedt inn og skjenket munngodt. Brudgommen ser var en riktig kjempekar, tok hele øltønna, drakk Tor til og rakte ham den. Åsa-Tor likte svært godt drikken og ikke minst den gavmilde skjenkemåten. Han drakk drabelig og dro dermed fornøyd til den andre gjestebuds-gården. Her ble han også gjestfritt mottatt, men man var så tankeløs å byde ham drikken i en alminnelig bolle. Den sterke Tor som var blitt bortskjemt på det første stedet og som også var noe het i hodet av de dype drag han hadde tatt av tønnen, kunne naturligvis ikke tåle det. Han ble fnysende vred, slo bollen mot gulvet, svinge sin hammer og gikk sin vei. Han var ikke sen om å gå til den andre gården.
Han gikk påny inn og tok brudeparet og alle gjester med seg opp på en haug både for å redde deres liv og for å vise dem hvilken hevn han ville gi dem som hadde fornærmet Åsgards sterke gud. På denne haugen ligger det den dag i dag noen store steiner kalt Brude-steinene. Her var de trygge. Dermed slo Tor med hammeren så hardt mot fjellet at det ramlet ned og begrov det andre brudeparet med gård og grunn og alt som var på den.
Men i sin vrede beregnet Tor ikke helt kraften, så hammeren gled ut av hendene hans og fløy med klippestykkene nedover og ble borte i uren. Tor måtte da ned og lete. Vred og ergerlig tok han den ene steinen etter den andre og kastet snart til den ene og snart til den andre siden, inntil han fant hammeren. Da han var ferdig, var det en ordentlig vei etter ham opp gjennom uren. Den kalles for Tors vei. At den som et slikt hastverksarbeid ikke ble spesielt god, kan man nok begripe, men den er brukbar.