Og hva skal jeg si? Jeg mener når noen spør om hvor mange barn jeg har? Det føles så feil å si jeg har en sønn; det kjennes ut som jeg visker vekk en del av vårt liv. Jeg var tjue da jeg fikk Daniel, det preget utdannelse og sosialt liv. Jeg var en ung mor. Femten år senere ble Isak født. Jeg var en ”gammel” mor. Da jeg gikk videregående møtte jeg Wordsworth gjennom litteratur jeg hadde som valgfag. Det var diktet ”We are seven” som forteller om poetens møte med et barn, poeten spør hvor mange søsken hun har og hun svarer: ”How many? Seven in all,”. Men er de virkelig det? :
“You run about, my little Maid,
Your limbs they are alive;
If two are in the church-yard laid,
Then ye are only five.”
To av hennes søsken er altså døde, likevel klamrer hun seg til at de er syv søsken.
“But they are dead; those two are dead!
Their spirits are in heaven!”
’Twas throwing words away; for still
The little Maid would have her will,
And said, “Nay, we are seven!”
Kan jeg noen gang la være å si at jeg har to sønner?