En gang i Tibet levde det en mann som hadde to koner, men kun den yngste hadde fått et barn, en sønn. For å beskytte sønnen fra den eldre og misunnelige kona, den yngre kona ga sin sønn til den eldre slik at hun kunne oppdra han som sin egen. Dette gikk bra, helt til faren døde og de to kvinnene begynte å krangle om hvem som skulle arve mannen og hvem som egentlig var mor til gutten. Etter mye krangling, ble saken tatt til kongen. Kongen kalte begge kvinnene og gutten til seg.
”Som med all elle ting,” sa kongen, ”skal det sterkeste her vinne.” Kongen ba kvinnene om å ta tak i guttens armer og ba dem om å dra. Gutten skrek ut i smerte og fant seg brått i en haug på gulvet sammen med den eldre kvinnen. ”Dette er bevis,” sa kongen, ”bevis på hvem som er den rette moren. Han skal for alltid leve med den yngre kvinnen.” ”Men jeg dro hardere,” protesterte den eldre kona. ”Ja”, sa kongen, ”Og du tapte.” Hvordan visste kongen hvem som var den rette moren?
Det sterkeste var kjærligheten til gutten. Guttens rette mor holdt ikke ut å høre guttens smerte, så hun slapp.