En litt forunderlig fortelling i dag. Men så er også livet forunderlig.
Aino folk-tales av Basil Hall Chamberlain, London 1888

Det var en mann som hadde to koner. Han elsket dem begge. Den yngste av konene ga han en datter, og kjærligheten til datteren førte til at han elsket den yngre kona litt mer. Det gjorde den andre kona rasende.

Denne kona lot som hun ble syk, så syk at hun ikke kunne spise. Men hun spiste når de andre ikke var tilstede. Tilslutt var hun så syk at hun var døden nær og det eneste som kunne kurere henne, var hjertet til det lille barnet. Mannen ble fra seg da han hørte det. Han elsket både sin kone og sin kjære datter. Men han kom fram til at det ville være lettere for han å få en ny datter enn en kone som han elsket så høyt. Han ga ordre til to tjenere at de skulle bære barnet inn skogen, uten at moren merket det, ta barnets liv og ta med dets hjerte hjem.
De to tjenerne hadde ikke hjerte til å ta livet av barnet. De slo i hjel en hund, tok dens hjerte, ga barnet til moren. Moren flyktet med barnet og tjenerne brakte hjertet til den andre kona. Da hun fikk øye på det, ble hun så lykkelig at hun «straks ble frisk.»
Så levde hun og mannen alene, men han var tynget av sorg. Hun ønsket en mer livlig mann, så en dag da hennes mann var ute på jakt, kom en ung mann kledd i sort og hun flørtet med han. Hun viste han sine bryster. De to rømte sammen.

Det kom til et hus fylt med gylne matter, her lå de med hverandre. Da hun våknet om morgen, så viste det seg at det ikke var et hus, men en haug med løv og grener i midten av skogen. Hennes nye man viste seg å være en kråke og hun også var forvandlet til en kråke som tok til å klage.
Denne tidligere mann fant sin kone og deres datter. Og de levde godt sammen. Siden da har menn kun hatt en kone.
(Told by Ishanashte, November, 1886.)

Comments

comments