Satt man hodeløs ved julekveldsbordet var en «feig», altså ikke feig i vår forstand, men gammel betydning. Han eller hun kom ikke til å oppleve neste jul.
Det var en jul på en prestegård. Tjenestejenta sa hun ville se hvem som var ute. De hørte alle at noen kom fram til trappa. Det var midt i julekveldsmaten. Jenta fant ingen ute og med det samme så hun inn gjennom vindusglasset. Satt ikke tjenestegutten og åt kjøtt – så hodeløs som det gikk an å være. Og ved siden av han satt en annen skikkelse i rommet. Hodeløse begge to. Det underlige var at skikkelsen hadde hennes klær på seg. Hun kjente igjen hvert eneste plagg.
Hun fortalte om det hun hadde sett. Da ble det stille rundt bordet.
Noen uker senere var både tjenestejenta og gutten under torva.