I går klarte jeg å kalle innlegget den tjuende fortellingen, det er faktisk i dag som er den 20. desember, hvilket også betyr at det bare er fire dager til jul. Jeg tror jeg tar juleferie i dag. Denne morgen skal gå med til å sensurere den siste fortellereksamen, samt arbeid med fortellinger til teatret jeg skrev om her en dag og deretter er det full konsentrasjon på å skape en julestemning. Det vil si bake litt, dekke til med røde duker, sette fram noen nisser og knekke noen nøtter. Dermed er vel jula i gang. Juleferien er ikke lang, likevel føles det lenge, for den er jo ikke over før et nytt år begynner. Det nye året er en markering av ny tid som om det var en ny start og dermed kjennes det som det er lenge til.
Dagens fortelling handler om en karakter som ble observert flere steder i Norge.
Det var jul og snøen falt ned. Noen var på vei til kirken og utenfor fikk de se en gammel mann sittende og klynke og bære seg. De som kom gående spurte hva han klagde slik over. Den gamle mannen svarte: Jeg er fredløs og får ikke dø. Jeg har gjort en så stor synd at jeg må vandre hvileløst omkring.
Hva har du gjort? spurte de andre.
Jeg var vokter hos Pilatus, og for det er ingen som vil tilgi meg, sa mannen. Han reiste seg opp og vandret videre.
Denne karakteren går gjerne under navnet Jerusalems skomaker.