Kilde bok Haukenæs, Th.S., 1906, Norsk sagnskat, Bergen, I kommission hos C. Floor
Det fortelles om en mann fra Strandebarm. Han gikk en tidlig til skogs for å lete etter hesten sin. Han gikk og gikk, men hesten fant han ikke, enda det led langt på ettermiddagen. Som han da kom gående langs bredden av et lite vann, ble han var to gutter som sto og fisket på den andre siden av vannet. Det så ut som de fikk bra med fisk, for ikke før hadde de kastet snøret ut i vannet, før det var noe som bet på og den ene blanke, sprellende fisken etter den andre ble slynget på land.

Mannen gikk bort til guttene og begynte å snakke med dem, hvilket ikke var vanskelig da de var meget meddelsomme. Han skjønte snart at det måtte være huldregutter, men lot som ingenting. Da han spurte om hvor de bodde, svarte de at de hørte til her. Etter en stund ville de ikke fiske mer, de pakket sammen fangsten, slengte den på ryggen og begynte å gå. «Kan jeg følge dere hjem?» spurte mannen som ønsket å høre hva de sa til det. De svarte ha, noe som var ubeleilig for mannen, som hadde annet å gjøre og egentlig ikke ønsket det. Han fryktet at guttene kunne gjøre ham ille og ble stående. Guttene merket at han ikke fulgte dem og ropte på ham. Mannen tenkte at fikk la det stå til og så fulgte han dem.

Da de var kommet opp en bakkehelling rett ovenfor vannet, sto mannen plutselig i en stor og vakker stue. En gammel kone stelte med noe borte ved grua, hun var det eneste levende vesen han kunne se bortsett fra guttene. Det så ut til å være velstående folk, for så mye fin stas av sølv og gull og så mye mat og drikke hadde mannen aldri sett før. Den eldste av guttene gikk bort til den gamle kona og hvisket noe til henne. Straks reiste hun seg og tok til å bære fram mat og drikke i så store mengder at mannen trodde han skulle leve av det i et helt år.

Drikke måtte han gjøre ustanselig. Det gullstøpet han drakk av ble gylt gang etter gang av mor selv helt fram til han måtte be pent og pyntelig om å slippe denne trakteringen og da var han allerede så drukken at han neppe kunne stå.

Da han hadde områdd seg litt, ville han på hjemvei. Men det ville ikke vertsfolket høre noe om. Han kunne bli til morgen etter. Men mannen hadde fortsatt en frykt huldrefolket og insisterte på å gå. Etter mye fram og tilbake fikk han dra, men måtte komme igjen trettendedag jul for å smake juleølet deres og til pant på det tok de hans ene sko som de gjemte godt. Så gikk han.

Sagnet forteller ikke om han kom tilbake.