Man hadde riktignok hørt av andre som forsto seg på slikt, at når man fikk byttingen til å snakke og fikk vite hans navn, skulle man bli kvitt ham, men hvordan gå en slik tomsing til å snakke, en som hadde ligget der på gården i en mannsalder uten noensinne ha lukket opp sin munn, var det ingen som forsto hvordan de kunne få til. Og så lenge man ikke fikk vite hans navn, kunne man verken slå ham i hjel, henge ham opp eller kjøre ham på vannet.
På nordre side av Henanger gård var det et høyt fjell som stupte bratt ned i Henangervannet. Henanger vannet er omtrent fem kilometer langt, men smalt. Rett ovenfor gården var det kun 60 – 80 meter bredt, folk som kom nedover dalen, brukte båt over vannet og landet ved Sævereide, reiste de opp dalen, måtte de også bruke båt over vannet og landet da ved Kilen, Dragseide eller Hilleren. Markene på søndre side av vannet kaltes «Henangerstegane» hvor det bar opp til et annet stort fjell.
Lagt om lenge kom det en klok mann til Henanger. Han visste råd for alt. Henangerfolket ville gjerne gi ham, hvor mye det skulle enn være, om han kunne fortelle dem om hvordan de ble kvitt byttingen. Jo, et råd skulle han da gi dem og fulgte de det nøyaktig, trodde han nok det skulle hjelpe.
Det var straks før jul, på den tid da man brygget juleølet. Ifølge den kloke mannens råd, samlet man seg sammen, alle som var på gården, både store og små, unge og gamle, under bulder og brak, noen bar inn vann, andre ved, noen gjorde istand maltet, andre kom med humlen. Alle skrek og ropte i munnen på hverandre, så hele huset sto på ende.
To menn kom bærende med et fyrhus – et lite jernstykke med åpning i som brukte før fyrstikkenes tid når man skulle tenne ild; dette skulle være bryggekjelen. Flere menn kom rullende med et fingerbøl ned over gulvet, det skulle være kar, et nøtteskap som man med stort strev slepte fram, skulle brukes til å koke humlen i.
Alt dette satt byttingen og så på, stiv og stram som sedvanlig, men endelig åpnet han sin rare munn og sa: «Nå er jeg så gammel som Vårherre selv, som Henangervannet og Heimfjellet, men ennå har jeg aldri sett så mye ståk for så lite brygg,» så falt han tilbake til sin sedvanlige fjollhet.
Nå hadde man hørt hans røst, nå sto det tilbake å få vite hans navn. Den kloke mannen visste også råd for det. Man skulle late som om man ville ta ham med til kirken for å få ham døpt. Dette ble gjort; man fikk ham med i en båt og rodde med ham nedover Henangervannet. Best som de rodde, hørte de en forferdelig sterk og tygg stemme rope fra Heimfjellet: «Hvor skal du hen i dag, Krukrak?» Og Krukrak svarte med likeså høyt og stygt mål: «Jeg skal av sted til det store mannahuset.» Nå hadde de fått hans navn og dermed makt over ham. Så de tok ham mellom seg og veltet ham ut av båten og ned i vannet og til bunns bar det med ham, akkurat som en stein og bølgene rullet til alle sider fra stedet og ruller den dag i dag når det blåser.
Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.
Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.
Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.