Det fortelles at den unge kongsdatteren Myrrha ble sammenlignet med en yndig markblomst. Myrrha var forelsket. Hun beundret hans sterke hender, hans kraftige panne og den myndigheten som preget hele hans skikkelse. Og selv om han var langt eldre enn henne, visste Myrrha at hun ikke kunne elske noen annen.
En natt, i mørke, snek hun seg inn til han hun elsket. Hun la seg ved hans side. Han som ikke ante hvem som lå ved hans side, kunne ikke stå i mot den varme og yppige kvinnekroppen. Da morgen kom og de våknet, fikk han se til sin forskrekkelse at henne han hadde elsket den natten var hans egen datter. Myrrha elsket sin egen far.
Kong Kinyras ble så rasende at han ville drepe sin datter. Myrrha måtte flykte. Hun flyktet i ni måneder til hun ikke lenger orket å bære den tunge magen som var fylt opp med et barn. Da ba hun gudene om hjelp og de hørte hennes bønn. De skapte henne om til et tre som fortsatt gråter hennes bitre tårer. Og som et tre fødte hun sin sønn Adonis. Adonis skulle få sin egen fortelling som førte til at han endte opp som en av de greske gudene.
Det fortelles at de kom med gull, røkelse og myrra. Hver gave som bar sin egen historie.
I dag får du gaver, noen gaver vil du kanskje bytte bort, andre gjemme til en senere anledning og noen gaver vil sette sitt preg på deg, de vil forme en del av din fortelling.
Lego ble en del av forholdet mellom Daniel som barn og meg. Først ville vi følge manualen og bygge et lite legoverk, senere ville vi gjøre det om. En gang i året ville vi ta all legoen og bygge hele rommet om til øyer av legofortellinger. Både oppskrifter og lego har vi fortsatt tatt vare på, en av de tingene jeg ikke har hatt hjerte til å gi bort.
GOD JUL!