Denne fortellingen er å finne i «Hakawati» av Rabih Alameddine. , Den ligner en av fortellingene eg selv forteller, men min kilde er jødisk og det er en dilemma fortelling. I boken lyder den som følgende:

Fire menn – en skredder, en juvelér, en snekker og en dervisj – la ut på en lang reise sammen. De slo leir for natten og voktet eiendelene etter tur. Snekkeren tok første vakt, mens de andre sov. Han så en stor stokk som lå på bakken, og for å få tiden til å gå, skar han ut en statue av en nydelig kvinne.

Skredderen våknet, og mens de andre snorket, beundret han de vakre formene og bestemte seg for å sy en praktfull drakt til damen. Han brukte et himmelsk stoff til å skape en kledning en dronning verdig. Så var det juvelérens tur, og han skapte fantastiske smykker til statuen med de mest utsøkte edelstener. Og dervisjen så skapningen og ble så amorøs at han til Gud av hele sitt hjerte om å gjøre henne virkelig. Da det lysnet, skuet de fire mennene en pustende kvinne av en slik skjønnhet at hjertene deres tok fyr. Hver av dem gjorde krav på å ha henne til kone. De slåss, de diskuterte, men klarte ikke å komme fram til en gjensidig akseptabel avgjørelse.

Til slutt så de en beduin komme ridende forbi på kamelen sin, og de ba ham om å dømme.
«Jeg skar henne ut av tre,» sa snekkeren.
«Jeg kledde henne.»
«Jeg ga henne stråleglans.»
«Og jeg ga henne liv,» sa dervisjen.
Beduinen sa: «Dere har alle rettmessige krav, og jeg ser ikke hvordan man kan dele opp kvinnen. Derfor tar jeg henne selv. Hun ble skapt i ørkenen, og dette er min verden. Hun skal være min kone.»

De fem mennene kranglet og kranglet, men klarte ikke å finne en løsning på dilemmaet. De red inn til byen og ba den første politimannen de så om å dømme. Etter at hver av dem hadde lagt fram sitt krav, sa politimannen: «Dere har alle et poeng, og jeg kan ikke bestemme for noen av dere, så jeg tar denne sjarmerende kvinnen selv.»

De seks mennene gikk til en dommer og trakterte han med historiene sine. Dommeren sa: «Her har vi et problem. For å være rettferdig og upartisk, tar jeg kvinnen selv. Hun blir min kone, slik at dere kan slutte å slåss.»

Mennene småkranglet inn i natten. Til slutt sa dervisjen: «Vi kan ikke komme fram til en løsning, for ingen mann kan dømme. Ingen kan motstå vår elskedes sjarm. Vi må ty til en ikke-menneskelig dommer, Kunnskapens tre.»

De sju beilerne og kvinnen gikk til det kloke treet i sentrum av byen. Så snart de kom fram til den gigantiske eiken, revnet barken, kvinnen løp inn og stammen lukket seg igjen. Kunnskapens tre sa: «Alt vender tilbake til sitt første prinsipp,» og de sju mennene skammet seg.

Comments

comments