Tiden

Er tiden det eneste som hjelper mot sorg? Det er allerede åttende februar og om tre måneder er det 1 år siden Daniel døde. Da jeg var i Tyskland fikk jeg noe som jeg kanskje kan beskrive som rier, emosjonelle rier. Små hikst dukket uventet opp i meg og jeg så igjen alt det gikk tapt den 11. mai 2016. Det er fortsatt uforståelig at Daniel døde på sykehuset. Jeg ser i hans dagbok, kanskje det aller mest smertefulle jeg sitter igjen med. Han er ikke redd for å dø skriver han, men han er redd for hvordan han dør.

Jeg ser han legge hånden mot pannen som et tegn på at det gjør vondt når cellene blir anarkistiske og arbeider mot kroppen. Så var det å balansere da, mellom morfinen mot smerten og morfinen som tar liv. Å dvele ved hans siste timer er en slags terror mot et fredfylt indre liv. Jeg vil så gjerne glemme synet av mitt syke barn, men samtidig vil jeg så gjerne huske.

Å nevne død for den døende er visst et forbud, jeg vet ikke hvorfor. Det er jo ikke døden som er det fryktelige da, det er det tapte livet. Jeg satt ved hans side og prøvde å minne han om det som hadde vært og i etterkant har jeg tenkt at det egentlig kanskje var verre. Det var jo en påminnelse om at han aldri mer kan oppleve.

Ta tiden til hjelp, er ingen hjelp. For jeg kan ikke ta tiden. Den fortapes hele tiden. Og hvorfor skal man hjelpes mot sorg? Sorgen er det siste verdifulle minnet av det som aldri igjen kan erfares, kun erindres.

Så kjære tid, la meg få beholde smerten. La den sprenge bak øynene og skape den klumpen som må svelges. La meg få disse bølgene av minner som kommer uten varsel. Jeg tenker at øyeblikket er så mye større enn benevnelsen det har fått. Øyeblikket er når alt oppstår og forsvinner i samme åndedrag.