En fortelling fra Japan
Kilde: Frances Jenkins Olcott, Good stories for great holidays, 1914
En gang for lenge siden i Japan levde det en fattig steinhugger ved navn Hofus. Hver dag dro han til foten av et fjell for hugge ut store steiner av fjellet. Han levde nær fjellet i en liten hytte av stein og arbeidet hardt hele dagen.
En dag bar han en stor steinblokk til en rik manns hjem. Der så han mange vakre gjenstander og når han dro tilbake til fjellet kunne han ikke tenke på noe annet enn det han hadde sett. Tenk om han kunne sove i en seng så myk som dun, med gardiner av silke, omgitt av gull. Han sukket. “Stakkars meg! Om Hofus var rik som han!” Til hans overraskelse svarte en stemme fra fjellet: “Du skal få det du ønsker.” Da Hofus kom hjem den kvelden var steinhytta borte og istedet sto det et palass der. Det var fylt med vakre gjenstander og det beste av alt: en myk seng. Hofus bestemte seg for å ikke arbeid mer. Men han var ikke vant til å ikke være aktiv og tiden gikk langsomt, dagene syntes å være lange.
En dag da han satt ved vinduet passerte en vogn. Den ble trukket av snøhvite hester. I vogna satt det en prins, foran og bak han var det tjenere kledd i blått og hvitt. En holdt en gyllen paraply over prinsen. Da steinhuggeren så dette, begynte han å føle seg ulykkelig og han sukket: “Stakkars meg! Om Hofus var en prins som han!” Igjen svarte en stemme fra fjellet: “Du skal få det du ønsker.” I det samme var Hofus en prins. Han satt i en vogn omgitt av tjenere, og en holdt en paraply over han.
I en kort tid var han lykkelig, men en dag da han gikk i hagen så han hvordan blomstene hang med hodene, gresset var tørt og brunt. Og han kunne kjenne den sterke solen. “Solen er mektigere enn meg”, tenkte han. Han sukket: “Stakkars meg! Om Hofus var mektig som solen!” Stemme fra fjellet svarte: “Du skal få det du ønsker.”
Hofus var nå den mektige solen. Han brant gress og enger, han tørket ut elver. Rike og fattige led i den sterke heten. En dag kom det en sky og la seg framfor solen og dekket til han syn mot jorden. Han ble sint og ropte: “Stakkars meg! Om Hofus var en sky!” Stemmen svarte: “En sky du er.”
Straks var Hofus en sky. Han fløt framfor solen og gjemte jorden for den. Dag etter dag dryppet det regn fra skyen. Elver flommet og rismarkene ble dekket med vann. Byer regnet bort. Bare det store fjellet sto stødig i regnet. Skyen så på fjellet med undring, og så sukket han: “Stakkars meg! Om Hofus var et stødig fjell!” Igjen svarte en stemmen: “Vær et fjell.”
Hofus var nå et fjell. Stolt og stødig sto han der. Solen kunne ikke brenne han og regnet kunne ikke bevege han. “Endelig”, sa han, “ er jeg den aller mektigste”. Men en dag våknet han fra sine drømmer av en lyd ved foten av fjellet. Han så etter og der var det en steinhugger som drev sine verktøy inn i han. For hvert slag skalv han og en steinblokk falt ut av han. “Den mannen er mektigere enn meg”, skrek Hofus og han sukket: “Stakkars meg! Om Hofus var en mann som han!” Stemmen svarte: “Så vær du deg.”
Hofus var seg selv, en stakkars og fattig steinhugger som hele dagen arbeidet i fjellet, som hver dag gikk hjem til sin fattige hytte av stein. Men han var fornøyd og lykkelig for han visste bedre.