Om lørdager skriver jeg innlegg basert på et sitat, denne lørdagens sitat er hentet fra Ben Okri:
”The fact of storytelling hints at a fundamental human unease, hints at human imperfection. Where there is perfection there is no story to tell.”

I dag regner det, i dag en sommerdag og det får oss til å snakke fordi det bryter med det vi forventet. Slik er det med fortellingen, vi forteller hovedsakelig om det som ikke er eller som skulle ha vært og det som ble i stedet for. Sosialantropologen Barbara Myerhoff mener at fortelling er livets verktøy. Gjennom å fortelle skaper vi en sammenheng, vi plasserer oss selv inn i en større kontekst.

Bare tenk etter selv, husker du ikke heller den skåla som knuste enn den som ikke gjorde det, eller den gaven du ikke fikk. Du forteller om en venn du ikke har sett på lenge og om bussen du ikke rakk. Heldigvis er ikke livet vårt en fri flyt av planlagte hendelser, selv om vi streber etter den kontrollen. Hva skulle du da fortelle om?

I går leste jeg om et fantasisk plot, det vil si det var en faktisk hendelse. Og egentlig var ikke plotet så fantastisk heller, det var snarere grusomt. Men den forferdelige erfaringen blir en gripende fortelling, derfor er plotet fantastisk. En sanger ble leid inn til å synge under en begravelse. Under sangen går det opp for sangeren at den avdøde er en som forgrep seg på sangeren da han var barn. Da er det snakk om å møte sin egen historie og når vi møter vår egen historie på den måten får vi en ustoppelig trang til å fortelle den. En fortelling kan ikke holdes hemmelig. Barberen til den greske kongen Midas klarte ikke det. Kong Midas var straffet av gudene med eselører. Kun barberen kjente til dette, men historien var for god til å holdes hemmelig. En god historie overlever alltid, den dårlige dør en naturlig død. Og den gode historien kommer fra det uperfekte, det som ikke er på plass eller i harmoni. Dette uperfekte setter i gang handlinger som så gjenfortelles så lenge det er aktuelt.