Under arbeidsmøtet mandag, 14.09 leste vi en tekst av Vladimir Zegarac der han hadde tatt for seg begrepet ”phatic”. Phatic kan forklares som de samtalene man har der betydningen av ordene er irrelevante, men den sosiale funksjonen de har er desto viktigere.
Et eksempel på dette er når man tilfeldig møter på et menneske man ser sjeldent eller aldri, men som man føler man er forpliktet til å stoppe og snakke med. Samtalen mellom disse kan være en phatic hvis man lirer ut av seg høflighetsfraser som ”hvordan går det?” og ”vi må få til å ta en kaffe en dag”. Disse frasene er som oftest ikke ment for at mottakeren skal ta det bokstavlig, men heller noe man føler er sosialt forventet.
Dette synes jeg er en veldig merkelig form for konversasjon. Jeg møter ofte tilfeldig på bekjente som jeg ikke har sett på en stund, og gjerne vil drikke kaffe med. Dette gir jeg klart og tydelig uttrykk for, og når jeg ringer dem senere for å avtale tidspunkt, oppfatter jeg mottaker som nærmest forbauset over at jeg mente det alvorlig. Jeg vet ikke hvordan det er i andre land, men vi er nok litt kleine i Norge. Ikke minst alt for opptatt av å være høflige. Det må være toppen av galskap. Å si at man vil drikke kaffe med noen man helst vil tilbringe så få minutter med som overhodet mulig.
Det kan alltids bli gode fortellinger ut av det da. ”Nå skal jeg fortelle om den gangen jeg tilbrakte tre timer av livet mitt på å drikke kaffe med et menneske jeg slettet fra facebook en uke tidligere. Hør hva som skjer.”
Hanna Henriksen