Det kunne ha skjedd i Norge også. En gang jeg og andre fortellere kom til en skole i Oslo for å ha forestilling, ble det stoppet. Det var en elev og hans far som hadde angrepet en lærer, så skolen var i opprør. De burde selvfølgelig da ha hatt muntlig fortellerkunst, men jeg forstår skolen som da ikke hadde kapasitet til å verken si ifra på forhånd eller forholde seg til oss. Nå tenker du kanskje at elever kan være voldelige i våre dager, da kan jeg fortelle at da jeg gikk på grunnskolen, var det også en medelev som angrep vår klassestyrer. Vel, nok om det.
Isteden for åpningsseremoni, ble jeg tatt med til en veldig kinesisk fortellertradisjon. Nemlig «tehus muntlig fortellerkunst». I et spesialbygget hus, får man te, setter seg ned og hører en totimers lang forestilling. Fantastisk!
Jeg fikk overvære Pingtan tradisjonen, her framført av en mann og en kvinne. Denne tradisjonen kan framføres av en eller to fortellere. Forestillingen består av sang, ren fortelling og dialoger. Som du ser av bildene, representerer mannen og kvinnen to forskjellige tidsperioder gjennom klesdrakt. Kvinner fikk først delta i dette som utøver på 1930 – 40 tallet og dette er markert gjennom et kostyme. Publikum besto hovedsakelig av eldre kinesere, men det var også barn tilstede.
Jeg forsto ikke hva som ble fortalt og Thomas som var med meg, kunne heller ikke oversette, fordi det blir brukt en meget bestemt dialekt. Men jeg kjedet meg overhodet ikke. Stemmebruken, de bestemte gestene, tydelig karakterer var nok til at jeg fikk mye å ta innover meg.
Før jeg dro, hadde jeg bestemt meg for å kutte ut brød og poteter for en periode. Det får jeg virkelig testet ut nå. Jeg har ikke sett en brødskive, selv ikke til frokost. Maten er så rik og variert at jeg går konstant med et lite mageknip.
I dag har jeg min første opptreden.