Det var en gammel kvinne som eide en eneste ting i livet og det var et pæretre. Det vokste rett utenfor den fattigslige stua hennes. Men når pærene var modne, kom nabo guttene og stjal frukten. Selv fikk hun ikke smake en pære og dette drev henne nesten gal.
En dag stoppet en fremmed ved stua og spurte om han kunne få tilbringe natten der. Tante Elendighet, ja for det var det hun ble kalt av alle, sa til mannen: ”Kom inn!” Mannen gikk inn og la seg for å sove. Om morgen, da han var klar til å reise, så han på den gamle og sa: ”Du skal få et ønske oppfylt!” Tante Elendighet svarte: ”Mitt ønske er at den som klatrer opp i mitt tre, må forbli der til jeg gir han eller hun tillatelse til å klatre ned.” ”Ditt ønske er oppfylt”.
Neste gang da pærene var modne, kom guttene for å stjele som vanlig. Men da de klatret opp i treet, satt de fast. De ba tante Elendighet om å slippe dem løs. Det ville hun ikke. Omsider satte hun dem fri på den betingelsen at de aldri plaget henne igjen.
Dagene gikk og en kveld kom det en ny fremmed på besøk. Han så ut til å være tom for pust. Da tante Elendighet så han, spurte hun hva han ville. Han sa: ”jeg er døden og jeg har kommet for å hente deg.” Hun svarte: ”Det er greit. Men kanskje du vil ha noen pærer først. Vi kan ta de med på veien. Kan du ikke klatre opp i treet og hente noen?” Døden klatret opp i treet, men kom seg ikke ned igjen. Tante Elendighet lot han sitte der.
Årene gikk og det fantes ingen død. Leger, prester, begravelsesagenter begynte å klage. Gamle mennesker var lei av livet og klare til å forlate denne verdenen.
Da tante Elendighet fikk vite om dette, gjorde hun en avtale med døden. I bytte mot hennes frihet, skulle døden få slippe løs. Derfor dør mennesker og det er masse elendighet i verden.