Engstelse er noe vi alle kjenner til, men kanskje ikke så til de grader som jenta i følgende fortelling. Og som et selvoppfyllende profeti går hennes angst i oppfyllelse.

Det var en gang en jente som bodde sammen med sin familie i en stor mørk skog. Hun var stor nok til å gjøre et stykke arbeid, men saken er den at hun var så fryktelig redd at lyden av vinden i tørt løv var nok til å skremme henne. Hun kunne verken være alene hjemme og heller torde hun ikke å gå ut alene, selv om det var midt på lyse dagen. Og når kvelden kom, torde hun ikke engang å kikke fort u døren.

En julekveld skulle alle til nattmesse. Men jenta våget ikke å gå dit og som vanlig ville hun heller ikke være hjemme alene. «Det kun kan gjøre, er å bli hjemme og når du blir virkelig redd, gå ut og rop: ‘kan noen komme? Kan noen komme?’. Dette gikk hun med på og hun ble hjemme. Hun var redd for natten, men nå kunne hun i det minste gå ut og rope og om de var to, så var det ikke så ille.

Hun satt ved ilden alene og la to kvister på ilden. Men i det samme gnistret det til i ilden. Hun spratt opp som om onde hekser kom stupende ned pipa. «Jeg trenger ikke å være alene,» tenkte hun og løp ut og ropte «Kan noen komme? Kan noen komme?». «Jeg kommer, jeg kommer, bare lag litt grøt», hørte hun en stemme fra den mørke skogen rope.
Hun løp inn igjen, hentet litt korn, vasket det og satt det på varmen. Hun la hendene over øynene for hun ville ikke se noe, bare innimellom gløttet hun fram for å ordne med ilden eller røre i grøten. Brått kom det en lyd fra grøten da den kokte. Hun frøs til, men hun fikk samlet seg og løp ut og ropte: «Grøten koker. Kan noen komme?». «Jeg kommer, jeg kommer, bare legg litt fett i grøten», sa en stemme i den mørke skogen rope.

Hun løp inn, helte grøten i en bolle, la på smør, løp ut og ropte: «Grøten er klar. Kan noen komme?». «Jeg kommer, jeg kommer, dekk på bordet», sa stemmen i den mørke skogen rope.
Hun gikk og dekket på bordet og ikke før hun hadde satt bollen på bordet og løftet øynene, fikk hun se en gammel skrukkete kone sitte ved bordet; hun sa: «Kjære jente, sett deg ned.» Hun satte seg ned og sammen spiste de grøt.

Mens de spiste, begynte jenta å undre seg over hvordan den gamle kona hadde kommet seg inn. Og hun spurte: «Kjære tante, hvilken vei kom du inn?» «Å, kjære barn, det finnes ikke et slott jeg ikke kan komme meg inn på.» «Men jeg hørte ikke døra knirke da du kom inn.» «Der jeg vandrer barn, der finnes det ingen lyder. Og ingen kan høre meg.»
Da de var ferdige med å spise kunne jenta se kona fra topp til tå, og hun sa: «Hvorfor har du så lange ben?». «Å barn, det er fordi jeg skal gå fra den ene siden av verden til den andre i ett steg.» «Så lange armer du har.» «Kjære barn, det er for at jeg skal nå ut til alle.» «Hvorfor har du så store øyne? «Det er fordi de skal se alt, selv den minste mark.» I det samme svelge kona en siste skje med grøt og det raslet i munnen hennes, og jenta skalv som et løv: «Hvorfor har du så skarpe tenner? «Det er fordi de eter alt. Og nå spiser jeg deg også.» Slafs.
Det var alt om den jenta. Da de andre kom hjem fant de henne sjelløs og verken hud eller hår var å se av tante.

Comments

comments