Egentlig var det nå avdøde forteller Astri som gjorde meg oppmerksom på den.
Den er gjenkjennbar, men med et grusomt valg. Det kan være et problem å finne ut av hva du skal servere gjester.
I en tid langt tilbake, levde det en konge i Lydia ved navn Tantalos. Det ble sagt at han var sønn av selveste skysamleren Zevs. Det måtte han være, mente folk, for hvordan var det ellers mulig at han kunne være en konge med slik rikdom og velstand.
For å kunne gå igjennom hans kornåkre, ville det ta deg flere dager. Det ville ta deg måneder å kikke igjennom hans flokker med husdyr.
Tantalos var gudenes innvidde, han ble bedt til deres fester og han lyttet til deres utallige rås, men Tantalos var uverdig. Han stjal fra gudene, slik som nektar og ambrosia som ga til de han ønsket å ha som venner blant menneskene. Og for å befeste sin makt blant folk, fortalte han hemmeligheter om gudene.
En dag ba Tantalos gudene til seg. Han planla festen i flere uker, men hva skulle han servere. Han måtte servere noe som fikk gudene til å måpe av beundring, kanskje noe som ville gjøre han udødelig. Han satt hardt og tenkte, da han brått ble forstyrret. Inn i rommet kom hans lille sønn Pelops, Tantalos så på den lubne kroppen, de små hendene som hadde smilehull. Han løftet sønnen opp og satte han på sitt fang. Gutten røsket i hans skjegg, han tok sønnens hånd i sin og kjente den var seig av syltetøy eller bær. Han kysset sønnens hånd og kjente smaken av noe søtt. Da gikk opp for han hva han skulle servere……..
Da gudene kom, ble de behandlet som de mest verdige gjester. De fikk god plass rundt bordet og en stor gryte ble plassert midt på bordet. Så ble det servert fra gryta, en tallerken til hver. Gudinnen Demeter, fortsatt i sorg over tapet av egen datter, hev i seg maten. Hun tok opp et kjøttstykke og nærmest sugde bort kjøttet, hun så opp og så de andre gudene stirre på henne. Hun så på beinet og hev det fra seg med et skrik, en skulder var det hun holdt i hendene. Alle gudene, bortsett fra Demeter oppdaget hva som ble servert. Et barn.
Tantalos fikk evig liv, men det ble en straff for hans grusomme gjerning. Han ble ført ned i underverden og bundet fast ved et tre i et vann. Der skulle han stå til evig tid, i en evig døende tilstand og for alltid kjenne sulten. Treet han sto bundet ved, bugnet av frukt, grenene falt ned mot hans ansikt. Men når han strakk seg fram for å ta en bit, trakk treet sine grener tilbake. Det samme gjorde vannet, når han bøyde seg ned for å drikke vann, vek vannet unna hans tørre og tørstende munn. Og ikke nok med det. Fjellet Sipylos hang over og truet med å falle ned på han.