Jeg kan ikke glemme

Jeg sitter her i en stol, en kontorstol etter Daniel. Jeg har sittet i den i over et år nå, selvfølgelig til og fra, men framfor dataen sitter jeg i den. Jeg tror jeg mer eller mindre har visket ut hans avtrykk i setet og lukten av han har forsvunnet med timene....

Snøen som ikke kommer

Jeg må innrømme at jeg fint kan klare meg uten snø. Sist gang jeg gikk på ski var jeg femten år eller yngre, det var på skoleleir. Jeg hadde fått låne treski av tanta mi, alle de andre hadde glassfiber ski. Den turen lærte jeg meg å banne. Så hvor Daniel fikk sin hang...

258 dager, 7 timer, 33 minutter

Eller 8 måneder og 13 dager, så lenge, men likevel som om jeg ser det akkurat nå. Da gikk Daniel bort. De siste krampaktige pustreflekser strømmet ut av han og så ble han helt stille. Det er en fornemmelse som både skremmer og samtidig fyller deg med noe du ikke ante...

Sorgen er en språklig utfordring

Daniels død har gitt meg en språklig utfordring, noe Wordsworth klarer å fremstille i diktet ”We are seven”. I diktet møter dikteren et barn som insisterer på at de er syv søsken til tross for at flere av dem ligger på gravlunden. Du kan lese det her. For når du...
Utholdenhet

Utholdenhet

Da de 91 konfirmantene gikk ned trappa i rådhuset i går, brast jeg nesten. Det er som et naturfenomen inne i deg, jeg kan ikke beskrive det på en annen måte. Istiden er over og arr og fossiler ligger der og venter på en tur til å oppdages og vekkes til live. Daniel...