Allende skriver også noe om verktøyene hun bruker som forfatter:
”Jeg gikk i gang med Om kjærlighet og skygge den 8. januar 1983 fordi den dagen hadde jeg begynt på Åndenes hus, og dermed innledet jeg en tradisjon som jeg fremdeles opprettholder, og ikke tør forandre på, alltid skriver jeg den første linjen i bøkene mine på den datoen. Den dagen forsøker jeg å være alene uten å snakke med noen i time etter time, jeg trenger lang tid på å få gatestøyen ut av hodet og feie vekk livets kaos fra hukommelsen. Jeg tenner levende lys for å påkalle musene og skytsåndene, jeg setter blomster på skrivebordet for å holde kjedsomheten fra livet, og Pablo Nerudas samlede verker under PC’en i håp om at de skal inspirere meg ved osmose. Hvis disse maskinene skal bli smittet med virus, må det da gå an å friske dem opp med et poetisk pust. Med en hemmelig seremoni bereder jeg sinn og sjel på å ta imot den første setningen i transe, og slik åpnes en dør på gløtt, så jeg får et glimt inn på den andre siden og aner de halvt utviskede konturene av historien som ligger der og venter på meg.”
Jeg syns det er et interessant bilde på fortellingen som ligger noen utenfor og venter på å bli nøstet i.
I overskriften på dette innlegget står det: Hva er sannere enn sannheten? Det er et jødisk ordtak som Allende referer til i en TED talk.
”Det som er sannere enn sannheten er fortellingen.”
Er det ikke et fantastisk godt ordtak? Og det har vel en referanse i fortellingen om ”fortellingen og sannheten”, den også jødisk.
Uansett her kommer fortellingen for i dag. Den har et velkjent plott. Sagnet kommer fra Sør – Trøndelag, og det fortelles at det der levde en heks ved navn Guru Kunna. Der finnes det også er fiskevær kaldt Halten. En jul var det to unge menn som lå der for å fiske. De ble liggende en stund for været var for stygt til at de kunne reise hjem.
Så bedret været seg og de kunne reise hjem. De bar sakene ned i båten og gjorde seg klare for hjemreise. Nå hadde det seg slik at begge gutter var forelsket i samme jente. Den ene mannen pønsket på hvordan han kunne kvitte seg med kameraten. Han så på vennen og sa: Åh, jeg glemte kniven opp i bua. Den ligger på bordet. Gidder du stikke opp og hente den? Dette gjorde vennen, men når han kom ned, hadde den andre reist sin vei.
Den unge mannen var forlatt på øya. Det bodde ingen der den gangen og ikke fantes det noen båt der. Han klarte seg som han best kunne. Han fikk laget seg pil og bue, og levde av sjøfugl som han skjøt.
På selveste juleaften vandret han rundt på øya. Med ett fikk han se seil ute på havet. Det var noe underlig, så den unge mannen gjemte seg. Båten nærmet seg Halten og den unge mannen fikk se at det var ikke hvem som helst som befant seg i båten. Han sprang opp i bua og gjemte seg på loftet.
I land gikk Guru Kunna og all slags trollpakk. De gikk opp til og inn i bua. Straks de var kommet innenfor, gneldret Guru Kunna: Her lukter det kristenmanns blod. Hele trollpakket fylte bua og på bordet la de alle slags kostelige retter. En stor ølbolle ble plassert midt på bordet.
Da de hadde satt seg til bords, tok den unge mannen fram sin pil og bue og skjøt en pil rett i ølbollen. Da ble det huskestue. Trollpakket for på dør, men i farta glemte Guru Kunna nøklene sine. Den unge mannen fisket opp nøklene med en kjepp og kastet de etter Guru Kunna. Hun ropte tilbake: Som takk for at du ikke tok nøklene med fingrene, er alt det som står på bordet nå ditt.
På den måten fikk den unge mannen en god jul allikevel. Og da folk kom ut på vinterfiske, fant de han i god behold.
Hvordan det gikk med vennskap og kjærligheten sier ikke sagnet noe om.