Dagens fortelling er på alle måter veldig politisk ukorrekt. Jeg kunne likevel ikke la være å ta den med. Jeg kan veie den opp med å fortelle at jeg går til Daniels grav hver dag. Der tenner jeg et lys. Det har kanskje blitt den beste julekalenderen, et rituale, en meditativ handling. I dag skal jeg dit og legge en krans og pynte med julepynt. Samtidig som jeg går dit, har jeg gitt meg et lite prosjekt som går ut på å ta bilder med et sekunds lukketid, derfor mange av de diffuse bildene i det siste her på bloggen. Og turen er selvfølgelig en spasertur med Atsjoo og dermed får denne vandringen tre gjøremål som skaper små omdreiningspunkter i hverdagen.

Den perfekte mannen

Det var engang en perfekt mann som møtte en perfekt kvinne. Etter en perfekt flørt, hadde de et perfekt bryllup. Deres liv var selvfølgelig perfekt.

En stormfull jul, kjørte dette perfekte paret sin perfekte bil, langs en mørk og stormfull vei. Det snødde og blåste og sikten var vanskelig.

Langs veien fikk de se noen stå. I og med at de var dette perfekte paret, måtte de stoppe for å hjelpe til. Det var faktisk julenissen som sto der med en stor haug med pakker. Rudolf var skadet og kunne ikke dra sleden videre.

Dette perfekte paret ville jo ikke svikte alle de stakkars små barna på julekvelden, så de lastet inn alle pakkene og julenissen i sin bil. Så kjørte de videre for å levere alle pakkene. Men uheldigvis så var kjøreforholdene så dårlige, at det perfekte paret og julenissen hadde en ulykke. Bare en av dem overlevde. Hvem?

Den perfekte kvinnen. Hun er jo bare den som hadde eksistert helt fra begynnelsen. Alle vet at det ikke finnes en julenisse eller en perfekt mann.

Så, hvis det ikke var noen perfekt mann eller en julenisse, da må det ha vært den perfekte kvinne som kjørte bilen. Det forklarer bilulykken.