Da familien kom hjem etter jul, var det godt stelt på alt. Det ble da en tradisjon på gården at husets folk alltid reiste hjemmefra hver gang det var jul. Husbonden tok med seg alle folkene og dro til en annen gård hvor de hadde slektninger. Når de så kom hjem, fant de alt i beste orden både inne i huset og i uthusene, og stadig fant de sølv og andre dyre ting som huldrene hadde lagt etter seg som lønn og husleie.
Da det led på, kom det en annen mann på gården som ikke ville reise bort i jula. I to år fulgte han det som hadde blitt en tradisjon, men da han kom hjem igjen andre året sa han: Nå reiser jeg ikke lenger bort i jula, det er både leit og flaut å bo hos fremmede hver jul.
Han gikk hele året og grunnet på hvordan han skulle gå fram. Ikke hadde han lyst til å gjøre seg uvenn med huldrene og på ingen måte hadde han lyst til å flytte ut. Da julen kom hadde han bestemt seg: Jeg må da få være herre i mitt eget hus, sa han, jeg flytter ikke for huldrepakket.
Julaften lot han kona, barna og tjenerne flytte til en husmann som bodde et stykke derfra, men selv ville han ikke reise. Da mørket falt på, tok han børsa si og kravlet opp på en stor bjelke inne i stua. Da han hadde sittet der en stund gikk døren opp og inn kom en flokk med hulder som ikke var liten og de hadde med seg mangt av både sølv og andre dyre ting.
Da huldrene var inne, var det en av de eldste som snudde seg rundt på gulvet og snuste mange ganger og så sa han: Jeg kjenner kristenmanns blod i huset. Da skjøt husbonden og rammet en av huldrekallene så han stupte. Da satte de ut med en gang og det gikk så fort at de fikk ikke tid til med seg sølvet.
Etter en stund krabbet mannen ned og tok sølvet. Siden da har det vært nok av sølv på den gården.
Men etter den tid hadde de aldri lykken med buskapen. Noen kyr melket blod og noen døde. Dyrene var fulle av lus, ville ikke spise og så ut som beinrangler. Om nettene tok huldrefolket og kjørte dem; når husbonden kom i stallen om morgenen sto dyrene der utkjørte og svette. Det ble verre. Husene brant opp og mens røde flammer slo ut av husene, da hørte de hvordan huldrefolket skrattet og lo.
Husbonden visste ikke annen råd enn å prøve å bli venn med dem. Det gikk ikke fort. Det så ikke ut som vennskapet skulle bli like het som den hadde vært.
Huldrefolket var ute og kjørte en dag. Mannen var ute og gikk og møtte dem. De kom med et stort lass. Best som det var, veltet lasset. Da var mannen med og hjalp til, så de fikk lasset på igjen. Da ble det vennskap igjen.
Morgen etter kom mannen inn i stabburet, da hang det en stor armring av sølv på døren. Etter den gang var det bare lykke og velstand på gården.