Cajun Folktales, J. J. Reneaux

Det var en gang en enkemann som hadde 25 barn. Det er helt sant. Han hadde virkelig så mange barn at han hadde helt mistet tellingen. Moren hadde gått bort og familien kunne ikke klare seg uten henne. Faren kunne ikke både arbeide og ta seg av alle barna, så han så etter en ny kone. Den eneste kvinnen han fant, var en gammel stygg ting som hadde en skarp tunge og et hjerte av stein. Men han giftet seg med henne. En fattig mann kunne ikke være kresen når han hadde så mange barn. Barna fant snart ut at deres nye mor var grusom. Pengene hennes mann ga henne til mat, gjemte hun under en stein. Barna klaget over at de var sultne, for hun ga dem bare litt ris hver dag. Hun pisket dem hard når de klaget, og de lære snart å lide i stillhet. Faren kom alltid hjem etter at de hadde sovnet. Han spiste godt, utvitende om at barna var sultne. Og snart syntes stemoren at selv med det lille de fikk, var det for mye. Hun ville ha alle pengene selv.

”Min mann er blind”, tenkte hun, ”Han vet ikke engang hvor mange barn han har. Det må da finnes en måte hvor jeg kan holde han mett uten å bruke penger på det.”

En dag kom faren hjem tidligere enn ventet, sulten og for trett til å spørre hvordan det var med barna. Stemoren serverte han ris, bønner og kjøtt uten bein. Kjøttet hadde en uvanlig smak. ”Hvordan kan det ha seg at dette kjøttet ikke har noe bein?”, spurte han. ”Bein er tunge og kjøtt er billigere uten bein,” svarte stemoren. Faren åt stille en stund. ”Hvorfor spiser ikke du?”, spurte han sin kone. ”Jeg har ingen tenner. Hvordan kan jeg spise kjøtt uten tenner?” Faren våget ikke å si noe i frykt for å gjøre kvinnfolket sint.

Faren så sjelden alle sine 25 barn på en gang. Det var alltid noen som løp her og der, så han merket seg ikke at noen var forsvunnet. Sannheten er at han ikke merket seg familien noe særlig. En søndag morgen var det stillere enn vanlig. Han tenkte at barna planla et eller annet, så han ropte på dem. Men det var bare fire par tvillinger, to sett med trillinger og en baby å se. ”Hvor er de andre?”, spurte faren moren. ”Hvilke andre?”, spurte hun. ”Jeg mener jeg har mange flere barn enn disse?”, sa han. ”Du vet ikke engang hvor mange barn du har og du spør meg om hvor de er? Om du bryr deg så mye, kan jeg at de har reist til bestemor”, sa hun, ”Hun trenger hjelp. De kommer tilbake om noen uker. Faren syntes ikke dette var så merkelig, for det hendte at de dro til bestemoren. Han sa ikke noe mer, i tilfelle kona ville bli rasende.

Og tiden gikk. Faren dro tidlig og kom sent hjem utslitt, og spurte ikke etter barna. Stemoren serverte han ris, bønner og kjøtt uten bein. En kveld var han igjen nysgjerrig på kjøttets smak. ”Kone”, sa han, ”hva slags kjøtt er dette? Jeg har aldri smakt lignende. Kona ble rasende: ”Først klager du over at det ikke noe bein og nå klager du over matlagingen. Om du ikke liker det, kan du selv kjøpe og lage din mat!” Faren var for trett til å krangle lot saken ligge. Dessuten smakte ikke kjøttet vondt, det var bare uvanlig.

Tiden gikk og faren spiste sin middag med ris, bønner og kjøtt uten bein og nevnte ikke saken mer. Han stilte ingen spørsmål knyttet til maten eller barna. Men en søndag morgen, syntes han huset var usedvanlig stille. Han rope på barna. Og det ene barnet etter det andre kom, som om det hadde gjemt seg i noen sprekker. Men det var noe som var galt. For det kom bare et tvilling par og det yngste barnet. ”Hvor er deres brødre og søstre?”, spurte han. Barna så på sin stemor med redde øyne og sa ingenting. ”Gamle mann,” sa kona, ”Klager du igjen? Barna besøker sin bestemor. De kommer tilbake om noen uker. Slutt å plage oss med dine spørsmål.

Etter middag satt faren ute på en stor stein under en stor eik. Han nøt sin middagshvil. Han så på de tre barna som lekte stille under treet. De så så triste og tynne ut. Han begynte å tenke på de andre barna og savnet deres leker og latter. Han tenke han skulle reise og hente dem hos bestemor, da han syntes at han hørte dem synge søtt i det fjerne. ”Barna er på vei hjem,” tenkte han lykkelig. Men sangen ble høyere og snart kunne han høre ordene:

”Vår stemor drepte oss
Vår far åt oss
Vi har ingen kiste
Vi har ingen grav
Akk og ve”

Faren tenkte at han innbilte seg ordene og lurte på hva slags sang dette var. Han ropte på barna og ba de om å forklare sangen. Igjen ble det sunget, nærmere og høyere denne gangen:

”Vår stemor drepte oss
Vår far åt oss
Vi har ingen kiste
Vi har ingen grav
Akk og ve”

Sangen så ut til å omgi han, det virket som om det kom fra den steinen hans att på. Han bøyde seg ned og la sitt øre helt inn til steinen. Igjen hørte han sangen, stemmer så søte som englers:

”Vår stemor drepte oss
Vår far åt oss
Vi har ingen kiste
Vi har ingen grav
Akk og ve”

Med skjelvende hender, rullet han steinen bort. Til sin forskrekkelse så han menneskebein ligge i en haug, delvis nedgravd, og beina sa:

”Vår stemor drepte oss
Vår far åt oss
Vi har ingen kiste
Vi har ingen grav
Akk og ve”

Bitre tårer falt fra hans øyne, og hans hjerte brast da han forsto hva som hadde skjedd: hans grusomme kone hadde drept hans barn og kokt dem slik at han hadde spist sitt eget kjøtt og blod. Han falt ned på knærne og ba om tilgivelse. Så hoppet han opp og ropte: ”Kone, du skal betale for mine barns liv.” Han løp inn i huset, men han var for sen. Kona hadde hørt sangen, løpt ut og bort til den steinen hvor hun hadde gjemt sine penger. Hun ville grave dem opp og rømme. Hun grov med hendene gjennom beina for å finne pengene.

Så begynte beina å synge, høyere og høyere som hylet fra en stormvind, jorda ristet og åpnet seg. Himmelen åpnet seg og et voldsomt uvær falt ned på henne. Et lyn traff henne midt i skallen og med et voldsomt smell ble hun til støv.

Så ga uværet seg gradvis og varmt regn falt ned og vasket bort støvet til beina var helt hvite. Faren gravla sine barn på kirkegården, ved siden av deres riktige mors grav. Han spiste aldri kjøtt igjen. Han levde i stor sorg. Han ønsket å dø, men straffen hans var et langt liv i sorg.

Comments

comments