Jeg har tre utgangspunkt for skapelsen av programmet: det immaterielle, det litterære og det sceniske. La meg si noe om den immaterielle delen.
Gershon Legman hevder at vold mot kvinner er den egentlige pornografien. (Cornog & Perper 1999: s. 316) Han reagerte på at folkeminnevitenskapen ikke hadde noen problemer med å dokumentere populærkulturens aggressive bilder inkludert alt fra tortur til drap av barn, mens erotikken ble sensurert. Legman hever at det erotiske vitner om selve livets puls (Legman 1962 s. 200).
På 1800 – tallet var erotisk folklore et tema folkloristene holdt seg for gode til. Et ”hemmelig” tidskrift kalt Kryptadia eksisterte, her publiserte forskere anonymt erotisk materiale på tysk, italiensk eller fransk. Asbjørnsen & Moe kom også over disse fortellingene i sitt innsamlingsarbeid, men det ble aldri publisert på norsk under deres levetid. I ettertid har man ergret seg over at lite informasjon om informantene til våre norske folkeeventyr ble skrevet ned, men enda mindre finnes det knyttet til de erotiske folkeeventyrene. Hvem som fortalte? I hvilken sammenheng og hvorfor de ble fortalt? er tapt for ettertidens grundige refleksjon. Dette vil være fortellerforestillingens utgangspunkt. Den immaterielle kulturarven vil danne innholdsgrunnlaget.
Så får man se hvordan jeg kan fremme det gjennom fortellerforestillingen. 2018 er et europeisk kulturarvår, noe som inkluderer den immaterielle kulturarven. I den forbindelse settes det også et søkelys på den erotiske folkediktningen blant annet gjennom dannelsen av et nordisk nettverk som omhandler dette temaet og som har sitt andre nettverksmøte i Uppsala, Sverige våren 2018. Det tematiske er ytterligere understreket av den kulturelle endringen #MeToo medbringer. Dette får de erotiske tradisjonelle fortellingene til å framstå som politiske utsagn.
Dette fortellerprogrammet tar utgangspunkt i de erotiske folkeeventyrene perspektivert utfra samtiden og med fokus på sexisme. Det vil si at folkeeventyrene skal belyse ordninger og praksiser som tar for gitt systematisering av kjønn og seksualitet hvor enkelte skal være underlegne. Flere av disse folkeeventyrene har utgangspunkt i middelalderens Exempla hvor fortelligene ble brukt som eksempler av prester for å uttrykke kvinner som syndefulle skikkelser. I innsamlingene fra 1800 – tallet har fortellingene fått en ny funksjon, de skal uttrykke misnøye over autoriteter og maktpersoner blir latterliggjort gjennom hvordan de forsyner seg av kvinners seksualitet. Gjennom eksempler fra #MeToo ser man hvordan strukturene gjentas, den autoritære karakteren er riktignok byttet ut, men kvinnens plassering er satt fast.