Forrige uke skrev jeg om immateriell kultur som en innfallsvinkel til fortellerprogrammet Svinsk. Den andre innfallsvinkelen er det litterære aspektet.

Utvalget av fortellinger til programmet baserer seg på samtidens temaer. Til dette brukes typologi som metode, hvor man kan sammenligne hendelser da (i fortellingen) og nå (i samtiden). På den måten kan jeg i prosjektet se hvordan struktur gjentas og resirkuleres.

Forestillingens mening skapes gjennom to væremåter som påvirker det estetiske uttrykket, på den ene siden befinner den relasjonelle estetikken seg med utgangspunkt i Bahktin og dialogen. På den andre siden befinner det meningsgivende gjennom det poetiske.

Dialogen som arbeidsverktøy vil være en av metodene i prosess mot forestilling. Den russiske språkfilosofen Mikail Bakhtins (1895 -1975) er en naturlig referanse når jeg arbeider med begrepet dialog (Bakhtin, 1981). Bakhtins teori om dialogen i et ontologisk perspektiv fungere som en væren, dialogen er sentral for menneskets eksistens (Åsvoll, 2006). Dialogen handler om å være nærværende og ha respekt for andre deltakere som er tilstede (Ørvig, 2017, s. 195).

Bakhtin mente at man i alle ytringer tar hensyn til lytteren og at man dermed skaper adressivitet i ytringen vår. En ytring inneholder to stemmer og møtet mellom de to skaper en dialog med mening (Bakhtin, 1981). Videre hevder Bakhtin at meningen er ikke den direkte betydningen av ordet, men meningen er avhengig av talernes posisjon, måten det blir sagt på og den konteksten ytringen befinner seg i (Bakhtin, 1981, s. 401).

Man kan kalle det organiske språket i dialogen for et mer dagligdagsspråk hvor fokus er å etablere felles koder, det er effektivt og økonomisk. Den poetiske funksjonen materialiserer verket og gir en annen språkfølelse.

I «lingvistikk og poetikk» (Jakobsen, 1978) tar lingvisten Roman Jakobsen (1826 -1982) for seg forholdet mellom ordene og verden. Jakobsen skriver «Den poetiske funksjonen er ikke den eneste funksjonen i verbal kunst, men bare dens dominerende, bestemmende funksjon. (Jakobsen, 1978, s. 127)» Jakobsen hevder at språket har ulike funksjoner påvirket av ulike faktorer i en ytring. Der det dagligdagse språket skaper en entydig mening, gir det poetiske oss en språkfølelse (Vårdal, 2009, s. 88). Å arbeide med den poetiske funksjonen er å arbeide med språket slik at det enten blir en meningsutviding eller et meningsbrudd. Dette fører til at mottakeren «må gå til ordas konnotasjonar og fylle ut med assosiasjonar, innlevingar, personlege kjensler, synsmåtar for å finne semantiske likskapar mellom dei formlike ledda. (Vårdal, 2009, s. 90)» Den poetiske funksjonen danner mening inne i forestillingen, som tilsynelatende er motsatt det Bakhtin skriver om, hvor meningen først dannes i møte med andre. Dette fører til det tvetydige særtrekket som kjennetegner den poetiske funksjonen (Jakobsen, 1978, s. 144).

Det poetiske ville i min sammenheng si at det ikke bare er det språklige meningsbærende som ble viktig, men lyden av, rytmen til, oppbrudd og pustende pauser som fremmet overganger og mellomrom, mønstre blir avdekket for å oppnå en ny mening. Brudd er med på å skape en tvetydighet som materialiserer verket. Det meningsfylte blir dermed ikke kun skapt i møter, men også tolkninger og assosiasjoner.

For meg er det viktig at begge disse holdningene er tilstede i fortellerforestillingen.

Comments

comments