Forestillingen besto av fortellingen om Daniel og Balder godt sammenblandet. Men det langt mellom det som fungerer muntlig og det som skal gi noe skriftlig. Manuset mitt, som jeg arbeidet med da og som jeg fortsatt er fanget av, har et støvete lag kalt norrøn mytologi. En av de tydeligste tilbakemeldingene jeg fikk fra forrige kurs var å fjerne det norrøne, ta bort det mytiske. Dette har jeg gjort og står tilbake med noe som er skralt og som må fetes opp. Jeg fyller ut. Begrunnelsen, slik jeg oppfattet det, var at det norrøne framsto som en unnskyldning for å ikke gå i dybden på det jeg ønsket å formidle og som forstyrrende fordi det krever en forhåndskunnskap av leseren.
Jeg valgte å beholde spor av det norrøne, små glimt av noe som ruller og går fra fjernt til nær. Det er begreper, motiver som er mye mer presis enn det jeg kan framstille. Så sendte jeg det til en prøveleser.
Og selv om manuset nå ikke lenger bærer i seg en fortelling om Balder direkte utalt, men mer som en underliggende tone, med enkelte ord som dukker opp, er det i følge leseren, forstyrrende. Også denne leseren mener at det kreves en forhåndskunnskap om norrøn mytologi.
Jeg regner med at mye av dette skyldes fordi jeg ikke gjør det godt nok, men om jeg ser bort i fra det, er det slik at lesing nå handler om å gjøre opplevelsen lett tilgjengelig for leseren? Jeg har akkurat lest Magikeren av John Fowles som er full av kunstreferanser jeg ikke kjenner, jeg har ikke problemer med å akseptere det premisset. Jeg har også prøvd meg på ”Øya fra dagen før” av Umberto Eco, den var ekstrem.
Tilbakemeldingene jeg har fått representerer ikke nødvendigvis ”livsfortellinger” generelt, men likevel blir jeg forundret over at ”alt må forklares”.
Jeg har bestemt meg for å beholde det ”norrøne” aspektet ved min tekst som synes indirekte, jeg må bare finne en måte å gjøre det håndgripelig i teksten. Dette sitter jeg og prøver å nøste opp i del for del.
Imens kan du lese følgende fortelling:
Mytiske sagn fra Telemarken efterladte optegnelser av M.B. Landstad
Det var en gutt som het Aki og som snart skulle gifte seg. Han gikk opp i heien for hente hjem sin fars to hester som gikk på sommerbeite. Han gikk fram og tilbake og lette og lette, men hestene kunne han ikke finne. Mens han gikk slik syntes han at han hørte flere stemmer som snakket, han hørte toner og vakker sang. Han lyttet en stund og så fulgte han lyden og brått sto han ved en kirke.
Det var mange folk der inne og de både sang og talte. Han gikk inn i kirken, det så ut som en vanlig kirke bortsett fra at det manglet et alter. Da han hadde sett på det en stund, gikk han ut og det kom en ung mann etter han og sa: ”Du leter vel etter hestene dine? Følg meg hjem til far, han passer på dem.” Han fulgte etter og hvordan det enn nå gikk var de plutselig på den andre siden av fjellet. Der satt det en meget gammel mann med skinnende hvitt skjegg som rakk langt ned på brystet. Han holdt en stav i hånden som det så ut som han støttet seg på. Øverst på staven var det utsprunget løv; men staven så tørr og gammel ut. Aki var forundret over alt dette og spurte den gamle hvordan det kunne ha seg at det var grønt løv på ormstukket tre. Den gamle sa: ”Jeg gikk engang i min ungdom og hugg myrtorv som faren min skulle brenne jern av, så kom det en mann som hadde et langt hvit plagg omkring seg. Han ga meg denne staven og sa at jeg skulle gå omkring alle bygdene og peke med staven på hus og sette ”store døden” på dem. De hus jeg skulle gå forbi der ville staven bli grønn, ellers ble den svart og svart var den på de fleste steder. Det er lenge siden nå og det har blitt folketykt i mannheimen. Jeg har hatt mange koner, men ingen barn før jeg fikk denne vesle jenta som går ute hele dagen og samler blomster. Hun er så glad i blomster at han ikke kan se seg mett på dem. Nå er det en blomst som de kaller Mireblom, den syns hun er så vakker og hun vil så gjerne vite hvorfor den heter det. Men det er ingen her som kan si henne det. Da hun ble født, ble staven grønn i toppen og har vært slik siden. Nå har jeg fått bud om at jeg skal gå omkring, men jeg er ikke så sprek som jeg engang var.” Så tidde den gamle skjeggete mannen og Aki torde ikke spørre om mer. Gamlingen sa: ”nå må du gå og snakke med datteren min, hun vil gjerne høre litt om Marias sønn, hun mener det er han som har skapt alle disse vakre blomstene som vokser på jorda; vet du noe om det så fortell henne det.”
Aki gikk til datteren og hennes bror fulgte han dit. Det var en forskrekkelig vakker pike og hun gikk med en stor dusk blomster i hånden. Aki snakket lenge med henne og han sa om hun fulgte han hjem skulle han sende henne til en mann som visste langt mer å fortelle om Marias sønn enn han kunne. Da sa den gamle. ”Det går ikke; jeg vil ikke at du skal ta min datter for jeg vet at de skal ha bryllup om et par dager, og jeg vil beholde min datter selv. Den andre dagen du feirer dit bryllup skal jeg besøke deg og når dere sitter ved bordet og den tredje retten er satt må du møte meg i kjelleren. Nå kan du ta dine hester.”
Aki fikk mat og drikke, så tok han avskjed og reiste. Deretter holdt han bryllup. Den andre gjestebuddagen da de satt ved bordet og den tredje retten var satt, gjorde brudgommen sitt ærend i kjelleren. Der satt den gamle tussen med sitt hvite skjegg og sin stav, hilste og sa han ville drikke brudeskålen. Brudgommen skjenket han en bolle av det beste øl. Tussen drakk og tømte bollen, men så tok han fram en stor skål fylt med sølvpenger, ga brudgommen og sa: ”Det skal du ha i brudeskjenk.” Aki ville ha med seg den gamle tussen opp i stuen, men det ville han på ingen måte. De skiltes og Aki gikk og gjemte sine sølvpenger. Men da han var kommet opp fra kjelleren husket han at han ikke så noe grønt på staven og da ble han sørgmodig.
Kort etter bryllupet døde hans kone, men aldri mer så han den gamle eller hans datter.