Kilde: Ein Soge-Bundel, Utgjeven av Det Norsk Samlaget, Christiania 1869

Dette er andre desember og i fortellingen her fortelles det om en liten flokk som legger ut på reise for bedre kår. Om du ønsker en mer «julete» fortelling, kan du lese denne fortellingen.

Det var en stut, som ville ut og føde seg selv; han kjente til en god høy-låve med godt høy til seters. Han tok ut og møtte en vær.

„God Dag,» sa Væren.

„God Dag,» sa stuten

„Skal du langt i dag?» spurte væren.

„Jeg skal avsted for å fore meg selv. Jeg vet om en høy-låve med så godt høy til å ete.»

„Må jeg få være med?» sa væren.

„Ja vil du være en trofast Husbonde, så må du gjerne være med.»

Ja, det lovet han. Så slo de følge.

De møtte en bukk. .

„God Dag,» sa Bukken

„God Dag,» sa Stuten.

„Skal dere langt av gårde i dag?» sa Bukken.

«Jeg skal avsted for å fore meg selv. Jeg vet om en høy-låve med så godt høy til å ete.»

„Må jeg være med?» sa Bukken.

„Ja vil du være en trofast Husbonde, så må du gjerne være med.»

Ja, det lovet han. Så slo de følge.

De møtte en hare som lurte på hvor de skulle. «Jeg skal avsted for å fore meg selv. Jeg vet om en høy-låve med så godt høy til å ete.» sa stuten.

„Må jeg være med?» sa haren.

„Ja vil du være en trofast Husbonde, så må du gjerne være med.»

Ja, det lovet han. Så slo de følge.

Så møtte de en røyskatt som også fikk lov å være med, om han var en trofast husbond. Deretter møtte de en hane som også ble med. Så møtte et en rev.

„God Dag,» sa Reven; „Hvor skal dette følget i dag mon tro?»

Stuten ville avsted for å føde seg selv.

Da kan vel jeg være med, sa reven og smilte så det glinset av tennene hans.

«Javel,» sa stuten, han dro litt på det, han syntes det var noen underlige tenner til å ete høy med. Men reven lovet å være en troende husbond, så slo de følge.

Så kom de fram til låven. Der gikk de inn, lukket døren og stelte seg og til å ete alle sammen. Bortsett fra reven som satt i midten og glante på de andre som åt. Reven spurte om han kunne gå ut og se om han fant noe spiselig og om de ville åpne opp for ham når han banket på. Ja da, det skulle de.

Så tok reven til skogs og møtte på en bjørn. «God dag», sa reven. «God dag,» sa bjørnen, «hva er det du er etter i dag?» «Jeg skulle avsted å finne meg noe mat,» sa reven, «men du er jo så sterk, så nå skal jeg vise deg en låve som er full av dyr, og da skal det bli en råd med å få seg mat.»

De slo følge til låven. «Nå må du banke på døren,» sa reven. Bjørnen banket på. «Vi får slippe han inn», sa stuten. «Nei, vent nå», sa røyskatten til stuten, «jeg vil først på bjelken og se hvem det er. Hu! Det er en stor bjørn! Du må ikke slippe han inn.» sa han. Så slapp de ikke inn bjørnen.

«Jeg skal nok finne råd,» sa bjørnen. Så peiset han og grov under kanten til han slapp inn med hodet. Med det samme han fikk hodet inn, smelte stuten til ham midt i synet. Så tok væren renna fart fra siden og skallet ned bjørnen. Så kom bukken med horna sine og satte et horn i hvert nesebor og rev og slet, så han nesten rev istykker nesa hans. Røyskatten kom og satte seg til å blåse midt i nesa hans. Haren var rent forvirret og sprang rundt og ba på sitt arme liv. Hanen var så redd at han satte seg på en bjelke og kaklet og gol. Bjørnen ble helt fælen. Da måtte han ut, det var nesten gjort ende på han. Han rugget bortover veien og møtte reven som hadde stått et stykke unna da han fikk høre ståket der inne.
«Å du din skarv, som narret meg!» sa bjørnen, «nå er jeg nesten drept». «Hvordan da?» sa reven. «Jo, først kom smeden med hammeren sin og slo til meg midt i synet. Så kom den ene smeddrengen med en slegg så stor og da var det nær på at hodet mitt ble kløyvd. Så kom den andre smeddrengen med en lang tang og satt en grein i hvert nesebor og rev og slet nesten nesa av meg. Så kom det en liten en, det må ha vært futen og blåste meg i nesa, da fikk jeg hjertet i halsen. Det sprang en liten rund og hvit hund rundt og så farlig ut, jeg er sikker på at den ville rive ut øynene på meg. Så var det en klokker eller noe som sang en liksalme. Da kom jeg meg ut. Nå skal jeg drepe deg, din skarv, som narret meg på den måten.» Reven sprang og bjørnen etter, til de kom seg inn i skogen. Der smøg reven inn i et hull. Bjørnen fikk fatt i den ene foten. Da lo reven godt og sa: «Ha ha, du holder i furufot og tror det er en revefot.» Bjørnen slapp revefoten og grep i furufoten og til å bite i den til han ble lei.

Så slapp reven unna den gangen.

Comments

comments