Musikk/stemme kan skape et rom. Jeg snakker ikke om å sette på musikk idet publikum kommer inn for å skape et anslag, men at musikk skapes med publikums inntreden. Sammen skaper de da rommet som skal åpne opp for hendelsene.
Bruk ekko når du forteller. Fortelling kan gå over i ekko av sang, det forlenger meningen. Husk også på det ekkoet som dannes i lytternes ører.
Ikke gå i ”amatørteater fella” når dere er to fortellere som forteller sammen ved at for eksempel den ene fortelleren gir stemme til den ene karakteren og omvendt. Fortelleren er ikke en karakter i fortellingen, fortelleren er alle karakterene.
Gjentagelse er en utfordring, men alltid vidunderlig når du mestrer den.
Er det sant? Et repeterende spørsmål i søken etter mening med fortellingen. I dag blir myte regnet som en usannhet – ”Det er en myte”, sies det om en rekke vandrende samtidsfortellinger. Som om sannhet var en entydig objektiv størrelse alt kan måles opp mot. Den opprinnelige betydningen av ordet myte er det greske ordet mythos – betydende tale og fortelling. Mythos under ”Platons dominans” ble konstratert med ordet Logos hvis opprinnelige betydning ikke ligger så langt unna mythos – det betyr ord, men i en filosofisk kontekst får det en betydning av kunnskap og orden. Mytologi er en sammenstilling av ordene. Mytologi er en intellektuell sammensetning av en rekke fortellinger.
Religionshistoriker og professor Gro Steinsland uttaler mye klokt om de norrøne mytene. Mytenes funksjon er å gi et billedspråk til menneskelig erfaringer. De er meningsbærende med flere lag, slik at de kan leses utfra egen erfaring. Allerede i skapelsen legges de nødvendige nøkler for hvordan man kan oppleve alle de norrøne myter – en evig kamp mellom motsetninger. Sentralt eksisterer gudene som rår for kosmos – orden, ytterst er jotnene – kaos. Mennesket blir plassert i Midgard – altså i en kamp mellom kosmos og kaos, mellom orden og kreativitet. I krigen skal det ikke kåres en vinner, men en forsoning.
Den farlige tredjeforestillingen – man går inn i en slags arrogant hvilemodus. Den første gangen er fylt med spenning: Vil jeg bli i stand til å skape et vibrerende rom mellom lytter og fortelling? Den andre gangen er fylt av energi fordi man klarte å treffe ved første møtet. Så kommer den hvor man tror man kan dette. Man blir sløv i kantene, nummen etter de forrige forestillingers utløsning. Man vet ikke riktig hvor man skal hente energi fra, ikke det at man reflekterer over det i det hele tatt, fordi man har gått inn i et hvilemodus. Egentlig er dette denne spennende fasen, fordi det er her man skal åpne fortellingen og finne de fyldige bildene, det som fortellingen egentlig har iboende. Det er her man skal finne de dramatiske bildene som forteller seg selv og overgangene som trenger hjelp fra fortelleren.
Det at noen gråt, spiller på lytterens egen erfaring som blir vekket i møte med fortellingen. Et individs subjektive gjenkallelse av egne minner kan og skal ikke forhindres. Vi kjenner aldri til samspillets funksjon i mellomrommet – hva det vekker, hva man utsettes for. Vi ønsker kanskje en beskyttelse mot å synes på den måten, men det kan ikke forhindres – selv om det nok bryter med heterotopias prinsipper – ”virkeligheten” eksisterer kun som en ramme.
At det onde straffes, er veldig forløsende – det onde straffes ordentlig, men den forløsende straffen er katharsisk fordi den skjer på kristendommens premisser. Med kristendommens innføring kom dualismen, kampen mellom det gode og det onde. I en mytologi er det vanskelig å finne en rendyrket ondskap eller godhet generelt, på den måten skiller det seg for eksempel fra undereventyrene. Kreftene beveger seg innenfor paradokser – de er nødvendig nærværende – enten destruktive eller skapende – alt etter øyeblikket de opptrer i og hvordan man forholder seg til det.
Når rommet er skapt og etablert, må noe skje. En spenning må introduseres. Og når rom og spenning ligger der som to å navigere etter kan informasjon bli gitt, men ikke all informasjon, bare nok til at våre rastløse tanker får noe å arbeide med.
Stillheten er selve rammen til fortellingen. Et øyeblikk for fødsel og forgjengelighet, rommet for refleksjon, monumental meditasjon. Stillheten er ikke ingenting, den er fylt av være seg forventning eller forvirring. Stillheten er alltid søkende etter det neste.
Ordet er sentralt når det gjelder muntlig fortellerkunst, naturlig nok. Innimellom kan man undre seg om forståelsen av hva det å fortelle fortellinger er, det er som om det oppstår et bilde av at fortelleren egentlig sitter og leser, men har løftet blikket opp. Eller at forståelsen springer ut av en meditativ lotus sittende guru skikkelse eller enda verre, at vi opprinnelig satt rundt bålet og fortalte fortellinger. Det verbale ordet er viktig og er en komplisert fysiologisk anstrengelse. At denne meningsbærende fysiske anstrengelsen skal innesperres i at det finnes kun en måte å fortelle fortellinger på, er fortsatt opprørende.
Nyanser oppstår av tolkninger og opplevelser som ligger i rommet hvor det skjer, når det skjer. Eier av fortellingen er ikke lenger fortelleren, men den som lytter til lytteren.
Den første tilnærming til overganger er å øke sin forståelse for rytmisk stillhet – stillhet mellom ordene, stillhet mellom forteller og lytter, stillhet mellom scener. Dernest hvordan behandler du denne stillheten – er den fylt med en intensjon, en agenda, bevegelse, forflytning. Er stillheten en bevisst forflytning av tid eller et søkende tomrom?
Vær bevisst det binære konsept, for dine lytters tanker arbeider alltid imot deg. Så arbeid med motstand og det motsatte. Når du drar skal du skyve. Et ord, en setning en bevegelse er en fødsel som lytterens tanke fullbyrder. Gi tankene noe å arbeide med, ellers vil den gå i lediggang og sovne.
Musikk brukes for å skape rom og tid. Her kan det være at vi er inne på Foucaults heterotopia. I det lytterne går inn i rommet, skal de møte en musikalsk antydning – det antyder ”dette andre” som verken er her eller der, men likevel krever et fysisk og mentalt nærvær.
Den famlende spontaniteten som gir det lille ekstra, forsvinner med erfaring – som et paradoks, det vil savnes samtidig som man hviler godt i tryggheten man opparbeider.