Ordføreren prøvde å tale med Cassandrino. Han talte med vennlige ord og advarsler og hvilken risiko det var for dem begge at Cassandrino førte det livet han førte. Cassandrino lyttet oppmerksomt til ordførerens ord og svarte: “Gode venn, jeg forstår dine råd som jeg vet springer ut av en sjenerøs hengivenhet. Men de klager som rettes mot meg kommer fra tåpelige og misunnelige mennesker. Deres historier om meg kommer fra giftige tunger. Det er ikke meg det er snakk om.” Ordføreren lo og sa: “Vi vet begge at det er snakk om deg. Du er en mestertyv. Men la meg sette deg på en prøve. Om du lykkes denne natt å stjele den sengen jeg sover i, skal jeg betalte deg rikt. Og klarer du det ikke, skal du avslutte din karriere som tyv.”
“Jeg er ingen simpel tyv,” sa Cassandrino, “og heller ikke er jeg sønn av en. Jeg lever av hardt arbeid. Det ser ut som du ønsker meg til galgen, men jeg skal gå med på ditt ønske.”
Deretter takket Cassandrino for seg. Han gikk hele dagen og pønsket på hvordan han kunne stjele ordførerens seng. Akkurat denne dagen ble en lege begravd. Ved midnatt åpnet Cassandrino legens grav og løftet liket ut. Han ikledde liket sin egne klær og i mørket så det ut som det var Cassandrino selv. Han løftet liket opp på taket og beveget seg mot ordførerens hjem. Der klatret han forsiktig opp på taket og begynte lydløst å fjerne takflisene til det var et hull i taket, rett over der ordføreren sov.
Ordføreren våknet og smålo av lydene tiltross for at taket ble trukket i stykker. Han hørte tydelig hva som skjedde og forventet at han hvert øyeblikk skulle få se Cassandrino komme inn for å røve sengen. Mens han lå der og humret, lot Cassandrino liket fallet gjennom hullet i taket og ned i rommet. Støyen førte til at ordføreren hoppet ut av senga og tente et lys. Han fikk se det han trodde var Cassandrino ligge fordreid på gulvet og utbrøt sjokkert: “Åh, hvilket forferdelig syn. Bare for å tilfredsstille min egen spenning har jeg drept denne uskyldige mannen.” Jamrende vekket han sin trofaste tjener og fortalte han om ulykken. Han ba tjeneren om å grave et hull i hagen og begrave den døde kroppen der for å hindre i at rykter skulle spre seg og skape en skandale.
Mens de holdt på i hagen, så Cassandrino sitt snitt til å stjele sengen. Da liket var gravd ned gikk ordføreren tilbake til sitt rom for å legge seg i sengen, men der var det ingen seng. Det ble ikke mye søvn på ordføreren den natten. Han fikk god tid på å fundere over Cassandrinos fingerferdighet og utspekulerte vesen.
Morgen etter gikk Cassandrino til ordføreren som satte øynene i han og sa: “Du er sannelig en mestertyv, du som så snedig stjal min egen seng.” Cassandrino spilte forbauset og lot som om han ikke forsto hva ordføreren mente. Ordføreren fortsatte: “Men jeg lar meg ikke lure engang til. Om du i natt kan stjele min trofaste hest Liardo, skal jeg gi deg ytterligere 100 floriner.” Cassandrino klaget sin nød og ba om å få slippe, men ordføreren sto på sitt og ble sint over Cassandrinos ynkelighet: “Om du ikke gjør som jeg ber deg om, skal jeg få deg hengt i en grime fra bymuren.” Cassandrino sukket og sa: “Jeg vil gjøre alt for å tilfredsstille deg, men tro meg den oppgaven du foreslår er en hinsides min makt.” Med disse ordene forlot Cassandrino ordføreren.
Ordføreren ba sin tjener om å legge å legge sal og bissel på hesten og sitte på hesten hele natten og være på vakt slik at hesten ikke ble stjålet. Deretter ble alle dører i hjemmet og stallen sikret med bolter. Cassandrino tok med seg verktøy og dro til ordførerens hjem. Han fikk lirket opp en av dørene inn i stallen og så at en mann satt på hesten med tømmene i hånden. Tjeneren sov. Luringen Cassandrino var ikke rådløs. Han målte nøyaktig hestens høyde. Han gikk ut i hagen og fant tømmer og kvister. Han la kvister i tjenerens hender i stedet for tømmer og dro salen forsiktig over på en av stokkene som var plassert i hestens høyde, alt dette uten at den tungt sovende tjeneren våknet. Deretter leide han hesten ut av stallen og bort.
Ordføreren sto tidlig opp nesten morgen, han dro straks til stallen og forventet å finne sin hest der. Men det synet han møtte var tjeneren, fortsatt sovende, sittende på en stamme. Ordføreren skjelte ut tjeneren og gikk rasende inn i huset.
Cassandrino kom til ordføreren til vanlig tid dagen etter og hilste lystig på ordføreren. Ordføreren var nå besatt av å vinne over mestertyven og sa: “Bring meg presten i nabolandsbyen. Bring han til meg bundet i en sekk og jeg skal doble den prisen du allerede har tjent. Om du mislykkes skal du henges etter nakken.” Cassandrino visste at denne presten var kun opptatt av det hellige ord og ikke verdslige anliggender. Han tenkte at ordføreren hadde satt sin sjel på å skade Cassandrino.
Cassandrino fikk lånt en prestekappe. Den var vakkert brodert. Han fikk også tak i noen vakre vinger og et diadem som skinte strålende. På natten forlot han byen og dro til landsbyen. Han gjemte seg i et kratt i nærheten av der presten holdt til. Der var han til det begynte å lysne. Cassandrino hadde iført seg kappe, vinger og diadem og ventet til den tiden var kommet da presten skulle ut for å ringe Ave Maria. Da presten gikk inn i kirken lot han døren sto åpen slik at Cassandrino kunne snike seg inn. Han gikk opp til alteret, stilte seg der med en sekk i hendene og nynnet: “Den som ønsker gledene av Paradis, la ham komme inn i denne sekken,» og disse ordene gjentok han om og om igjen. Presten som hørte mumlingen kom snart til og fikk se en strålende skikkelse i himmelsk drakt. Presten ble fylt med det han trodde var en engels ord og var ikke sen om å sikre seg en plass til Paradis. Presten krøp inn i sekken med den største ærbødighet. Cassandrino lukket sekken, bandt den fast og la den på ryggen. Han dro straks til byen og ankom ordførerens bolig til vanlig tid. Ordføreren åpnet sekken og ut falt presten mer levende enn død. Presten oppdaget sin egen ydmykelse og ropte rasende at ordføreren måtte gi Cassandrino en passende straff. En straff som skulle stå som eksempel for andre forbrytere. Ordføreren fikk roet presten med å stikke til han noen gullmynter og sørget for at han ble eskortert tilbake til landsbyen. Ordføreren sukket og snudde seg mot Cassandrino: “I sannhet dine gjerninger overgår ditt rykte,” sa han, “ta betalingen. Men skikk deg heretter. Jeg skal følge deg tett og det minste tegn til forbrytelse vil føre til din død.”
Så vidt vi vet fulgte Cassandrino ordførerens råd etter dette.