Så er det sirenene, politibiler som prøver å stoppe en kriminell bane, ambulanser som haster for å redde livet og brannbiler som rykker ut til noe som sannsynligvis er en falsk alarm. Om jeg sitter på kontoret, hører jeg barnehagens fredagsdisko. Barnehagen er nabo og setter høyttalere ut slik at barna kan danse seg inn i helgen.
Står jeg på bussen, hører jeg sidemannens disko på ørene, det rykker meg som et tegn på at jeg har blitt eldre. Jeg ønsker å fortelle sidemannen at vedkommende kunne kanskje skru musikken ned.
Vi har ikke lenger TV. Jeg sluttet å se andre kanaler enn NRK, for kanskje noe av den aller verste støyen, er reklame. Jeg innbilte meg til og med at reklamen hadde fått et høyere lydnivå en programmet det omga. Og så konspirasjonsteoretisk som jeg er, var jeg sikker på at det skyldtes at reklamefolk hadde funnet ut at folk beveget seg bort fra TV når reklamen gikk, derfor ble volum skrudd opp.
Men her på Hvaler er lydene en dunkel kilde langt der borte over broen. Da bråker det inne i meg. Lyder av stemmer jeg sjelden hører. Karakterer fra minner som brått dukker opp, hemmeligheter jeg hadde glemt og ikke minst sorgen. Glimt av Daniel fra ulike faser. Det er et bråkete kakofonisk kor hvor alle ønsker oppmerksomhet. Det bobler litt over og jeg kan ikke finne en ro. Jeg kjenner jeg blir stresset og at jeg burde gjøre noe. Jeg setter med ned og skriver for å avlede og la en av dem få et rom, men den ledige plassen blir straks fylt opp av en annen. Det kan være at det kalles å være kreativ? Eller være i et med strømmen av noe?
Og det kan være at når jeg er i byen, sløver de ytre lydene meg ned og at jeg der ikke er i kontakt med noe. Uansett, jeg tror ikke at den øde naturen er et sted for å oppsøke stillheten eller roen. Der blir du et forstyrrende selv.