Det er fortsatt er ferskt nyår og ideer om endringer på både det ene og det andre ligger i overflaten og venter på å bryte igjennom. Men gjør det det? Nei, det livet jeg har ført er bedagelig og selv om jeg har endringsvilje, har jeg vanskeligheter med å kvinne meg opp med gjennomføringskraft. Dette innleggets fortelling passer meg perfekt.
Fortellingen kommer fra en skatt av en bok, som dessverre er nesten umulig å få tak. Jeg fikk et kopiert eksemplar tilsendt fra England som jeg vokter som en løve. Fortellingene kommer fra Nigeria og har sin referanse i religionen Yoruba. Boken heter ”Not even God is ripe enough”.

En dag holdt fuglene og dyrene et møte for å snakke om den dårlige behandlingen de fikk av mennesker. De ble enige om å sende en delegasjon til skaperen for å be om en ny skjebne, og hvis mulig om de også kunne forandres til mennesker. Tidlig en morgen dro dyrene av sted. Himmelens eier tok dem i mot og lyttet tålmodig til dem. ”Menneskene respekterer ikke våre ledere”, sa de ”De er ikke redde for å drepe elefanter, ja ikke engang leoparder”. ”De fanger oss og holder oss i bur”, sa fuglene. ”Vi har klør og tenner, og enda så er de ikke redde for oss”, sa dyrene. Himmelens eier sa: ”Å klage er lett, men å forbedre sin skjebne er vanskelig. For selv om du fyller en ukloks hender med lykkestøv, vil han snart gå på hendene og miste det. Om jeg hjelper dere nå, vil dere klare den oppgaven som ligger foran dere?” Alle dyrene begynte å snakke med engang og alle ga store løfter om at de skulle følge skaperens råd på alle mulige måter, og hvor vanskelig den enn var, så skulle de klare oppgaven.

Skaperen hevet røsten igjen og sa: ”Mange og store ord fyller ikke opp en kurv. La oss se hva dere kan klare. Dra til byen. Når dere kommer til det stedet hvor tre veier møtes, vil dere finne en krukke med palmeolje. Dypp deres poter i oljen og gni dere inn med oljen. Og dere skal se at innen syv dager så vil deres pels forsvinne og dere vil bli mennesker.” Fuglene og dyrene var lykkelige og takket sin skaper. De løp tilbake i skogen syngende og fylt med glede. Men fornuften er som en slave, den forlater sin herre når man trenger den mest. Dyrene satte i gang en stor fest i skogen, uten å tenke på at de egentlig måtte skynde seg til byen. De drakk palmevin og de sang: ”I dag blir vi mennesker. Våre skinn vil bli glatte som olje. Vi vil gå rette som trær og vi vil kjempe med våpen skarpere enn tenner.” Festen fortsatte hele dagen og inn i natten og de glemte helt krukken med olje. Det var apen som først kom på det, og alle løp av sted til byen.

Nå var det slik at på denne dagen hadde solen vært sterk og all oljen hadde tørket ut i krukken, det var kun noen få dråper igjen. Apen som kom dit først dyppet sine hender i krukka og han gned olje på sine håndflater og sitt fjes. Da han så at oljen var så og si slutt, hoppet han ned i krukken og gned resten inn i rumpa. Det er derfor han mistet pelsen sin på disse stedene og han ble nesten et menneske. Da de andre dyrene kom, var det ingenting igjen. De gråt over sin egen dumhet og begynte å gå tilbake. Men menneskene oppdaget dem og begynte å jakte. Mange klarte å rømme unna, men hunden, sauen, geita, kua og høna ble fanget og de har levd som tjenere for menneskene siden den gang.

Comments

comments