Kilde: På folkemunne 31. samling
Han bestefar var stri etter kvinnfolk, sa Øverby’n. Det satt noen hestekarer rundt noen glass og pratet hingst, og så var det blitt prat om bedekning i det hele tatt. Og Øverby’n fortsatte med å minnes bestefaren sin:
Ja, selv etter han mistet den tredje kjerringa si, da var han godt og vel syttifem, måtte han ha seg en beta rett som det var. Og god var han ikke å stå imot for noe freskt kvinnfolk. Så hadde han med det, at hver gang han hadde vært alvorlig på en, da skar han et merke i spaserstokken sin. Det var forresten det som tok livet av han til sist. Han brakk ryggen.
En dag kom han i skade til å lene seg på denne stokken.