Jeg syns ikke norsk ordbok (bokmål) har en presis forklaring på hva stillhet er:
stillhet m1, f1 det å være stille (II)
det var en forventningsfull s- i salen /bryte s-en / i all s- i det skjulte, ubemerket
Ordet stille blir beskrevet som taus eller som noe med fravær av uro og bråk.
Stillheten er ikke bare en pause eller en tom overgang mellom ord/scener/bevegelser. Stillheten er ikke død, men ladet av følelser, refleksjoner, svingninger mellom det faste og det flytende.
Et øyeblikk for fødsel og forgjengelighet, rommet for refleksjon, monumental meditasjon. Stillheten er ikke ingenting, den er fylt av være seg forventning eller forvirring. Stillheten er alltid søkende etter det neste.
For meg er en langsom bevegelse uten lyd eller det lille øyeblikket du åpner øynene etter søvn. Den er lavmælt med et skjevt smil og en skakk sorg.
Stillheten kan være fryktelig. Jeg husker som småbarnsmor da jeg gikk for å se mitt sovende barn og det fantes ikke lyd som strømmet ut av barnet; og den veldige frykten som kommer over en før man griper det lille sovende vesenet.
Stillheten er en skygge fylt med mening.
Nå er stillheten sorgens vugge og kjærlighetens savn.
Et tradisjonelt folkeeventyr som jeg for anledningen har endret kjønn på:
Jeg er rik i kveld
Det var en gang en rik og en fattig gutt som samme midtsommerkveld fridde til en kongssønn. Det regnet og blåste. De sto alle i hagen.
Den rike gutten gikk fram til kongssønnen og sa: Jeg er rik i kveld, sa han. Dette regnet får alle mine kverner, møller og sager til å gå. Denne vinden får alle mine skip til å seile.
Den fattige gutten sa: Regnet er som gull i ditt hår. Det er lykke i den vinden som får håret ditt til å bevege seg. Jeg er rik i kveld som får se deg.
Kongssønnen ville ha og fikk fattiggutten.
Kilde: Norsk eventyrbibliotek: Kongsdottera i koppartårnet Eventyr frå Trøndelag, Det norske samlaget.
Tusind tak for dit tankevækkende indlæg. Jeg er helt enig. At turde stilheden er vejen til ny erkendelse og fordybelse.
Takk for kommentaren, Jens Peter.