(Engelsk eventyr)
En gang var det en fattig arbeidsmann som het Tom Dummas. Han bodde i Cambridge i England, og han var så sterk at han kunne arbeide for to. Han hadde en eneste sønn, og han het Tom liksom faren. Nå ville han gjerne at sønnen skulle være flittig og lære noe, men det hadde Tom ingen lyst til og da faren var død, måtte moren skaffe ham mat og klær, og hun måtte slite og arbeide; for hun var altfor god mot gutten. Det var ikke greit; for selv ville han ikke gjøre annet enn å sitte bak ovnen, og da han var ti år, spiste og drakk han like mye som fire eller fem andre og var over to en halv alen lang og halvannen alen bred. Når han knyttet neven, så den mer ut som en kjøtt-klubbe enn en barnehånd og forresten så han også ut som et troll; men det var ingen som visse hvor sterk han var. Det fikk de først se siden.
En dag sa moren til han at han skulle gå og hente noe sengehalm som naboen hennes hadde lovet henne. Tom sa at hun først måtte skaffe ham et riktig langt rep; men han ville ikke si hva han skulle med det, og moren som var glad hun fikk han til å gå, ga han et dyktig langt et.
Tom tok repet på nakken og gikk til naboen som sto på låven med treskerne og han ba om å få den halmen han hadde lovet dem. Han kunne ta så mye han kunne bære med seg, sa bonden. Tom tok han på ordet og han gjorde seg en bør så stor som et vognlass. Treskerne gjorde narr av ham, fordi han kunne finne på å bære bort en slik haug og spurte om repet han hadde var langt nok. Men Tom tok halmen på nakken og gikk av gårde så lett som om han ingenting hadde å bære, så bonden og folkene hans både ble forundret og sinte.
Etter den tid fikk ikke Tom lov til å gå og drive; for nå ville alle folk ha ham til tjenestegutt og det fortelles mange historier om hvor sterk han var. En gang skulle han få så mye ved han kunne bære. Da tok han et av de største trærne i skogen og bar hjem. Han likte også godt all slags moro, og ingen kunne måle seg med ham i å sloss og kaste med hammer. Det var ingen sak for ham å slenge storhammeren en hel mil bort, og mange slike ting gjorde han, så folk sa om ham at han hadde lovet seg til den onde.
Tom Dummas gikk nå for å være en riktig uvøren kar og i hele prestegjeldet var det ikke mange som våget å si et vrangt ord til ham, og gjorde de det, fikk de dyrt unngjelde; for han var mester over alle kameratene sine. Men fordi han var så sterk, ville alltid de som manglet arbeidsfolk ha tak i ham og til slutt var det en brygger som leide ham til å kjøre øl omkring til nabobyene; men han måtte tinge lenge med ham og love ham en hel ny drakt og så meget mat og drikke som han ville ha. Hver dag måtte han kjøre over tre mil med ølet. Midt over myrene gikk det nok en kortere vei, med der våget ingen reise fordi en rise som bodde der, og den som han fikk fatt på, måtte enten tjene hos ham eller miste livet.
Men Tom ble snart lei av omveien og uten å si et ord om det, begynte han å kjøre over risens grund; det fikk gå som det ville. Det var jo et vågestykke; men en uvøren kar hadde Tom vært før, og han var blitt enda mer uvøren siden han kom til bryggeren og drakk øl og levde godt; nå var han ikke redd for hva det skulle være.
Han lot hestene gå likefram den korteste veien, og da han kom til grinden som stengte for risens grund, slo han den opp, som om han riktig ville vise hva han våget å gjøre.
Da risen fikk se ham, kan en vite han ble sint; men han tenkte ved seg selv, at nå skulle både Tom og ølet bli hans. «Din slamp!», skrek trollet. «Hvem har gitt deg lov til å kjøre denne veien? Vet du ikke at alle folk er redd for å kjøre her, og så tør du – og lar grinden stå oppe etter deg også. Jeg skal lære deg! Du skal komme til å bøte med livet for det du har gjort! Du ser nok at det henger tusen hoder omkring på trærne her; men ditt hode skal komme til å henge høyere enn alle de andres!» Men Tom var ikke redd, han svarte: «Se her har du en skurefille; den kan du tørke tårene dine med; for du skal snart få se du aldri har hatt slik kar for deg før.» Men da ble risen riktig rasende: «Du må være stor,» skrek han, når du tør komme her og gi deg i kast med meg. Du har jo ikke engang noe å slå fra deg med.» «Å jo», svarte Tom, «Jeg har noe her som skal vise deg hva for en skryter du er.»
Nå rente risen inn i hulen sin for å hente en klubbe. Med den ville han slå hodet i stykker på Tom. Tom hadde ikke tenkt på det, at han måtte ha noe å holde risen fra seg med og nå visste han ikke riktig hva han skulle gjøre. Svepen kunne ikke gjøre stor nytte mot et troll som var seks alen langt og tre alen tykt. Det var riktignok ikke så mye for et troll; men det var alltid nok til å gjøre en annen mann redd. Men Tom visste snart å hjelpe seg. Han veltet kjerren og trakk ut akselen, den brukte han som en øks, et av hjulene brakk han av og tok det på armen som et skjold, og nå syntes han at han var godt rustet.
Da risen kom tilbake med klubben, syntes han det var artige våpen Tom hadde fått fatt på og ropte og skrek til ham med klubben, så Tom hadde nok med å verge seg. Endelig så Tom sitt snitt til å gi risen en stjernesmell i hodet, så han var nær ved å stupe. «oi da,» skrek Tom, «er ølet alt gått i hodet på deg?» Risen ble nå ikke blidere for det, men slo så ofte og så hardt, at Tom hadde nok med å verge seg. Tilslutt ble risen trett; for det gjorde ikke Tom noe alt det han hamret og slo og med ett spurte han om han ikke kunne få noe å drikke, så kunne de jo sloss igjen. «Nei takk,» sa Tom, «slik fantefulhet har ikke mor min lært meg; jeg er ingen tosk.» Og endelig slo han risen overende og hugget hodet av ham, alt det han tigget og ba om nåde. Nå gikk Tom inn i risens hule, og den var fylt med sølv og gull.
Da det ble kjent at Tom hadde slått ihjel risen, ble det stor glede; for risen hadde vært et skremsel for alle folk, og de visste ikke hvor stor ære de skulle gjøre på Tom som hadde frelst dem.
Nå eide Tom alt det som fantes etter risen, både jord og penger. En del av jorden ga han til de fattige, og selv beholdt han så mye som han og hans gamle mor trengte. Men så mange penger var det at han kunne bygge seg et prektig hus, holde mange tjenere og lage en dyrehage. Han bygget også en kirke og kalte den St. Jakobs kirke; fordi det var på denne helgens navnedag han slo ihjel risen. Etter den dag kalte ikke folk ham lenger Tom Dummas, men Tom Herremann, så fornem var han blitt.
Men det gikk Tom som det pleier å gå folk, når de brått kommer til stor velstand, han visste ikke hva han skulle gjøre med så mange penger. Han var aldri riktig tilfreds, enda han var på all den moro som fantes i mange kirkesogn, knuste mang en skalle, gikk på bjørnejakt og var med på alle de fornøyelser en herremann på den tid kunne ha.
I ballspill ville folk nødig ha ham med; for et eneste spark av foten hans fikk ballen til å fly så langt bort over trær og bakker at ingen så den mer.
En kveld kom han mellom fire røvere, men de visste nok ikke hva for en kar de tok fatt på. To av dem gjorde han straks kål på, og de to andre måtte gi seg på nåde og unåde, og dessuten måtte de gi fra seg en stor pose med penger som de hadde stjålet i forveien; det var ikke mindre enn tusen daler. Tom var riktignok rik nok før; men mor han syntes det var godt å ta med. Det var lenge før Tom fant noen som kunne måle seg med ham i styrke; men en dag han var ute i skogen, møtte han en lystig knappestøper. Han hadde en stor stokk i hånden og en sterk hund etter seg som trakk skreppen og verktøyet hans på en liten kjerre. Tom hadde alltid vært nokså frekk, og derfor var han grov nok til å spørre knappestøperen om han drev en ærlig håndtering. Men knappestøperen var ikke en mann som tålte slikt og han svarte likeså grovt: «Hva bryr det vel deg? En narr skal stikke nesen sin i allting.» Så begynte de straks å sloss, de for slik inn på hverandre med hugg og slag at det hørtes over hele skogen. Det var lenge før en kunne vite hvem som skulle vinne; men knappestøperen var så god til å sloss at Tom tilslutt måtte gi seg. Nå gikk de hjem sammen og var venner og vel forlikte og det viste seg siden at dette var en stor lykke for Tom.
Det var mange folk omkring i sognet, ti tusen og kanskje flere, som var sinte fordi de mente de hadde mistet sin frihet og sine gamle rettigheter, og nå samlet de seg og ville ta dem igjen med makt. Nå kom øvrigheten og borgerne i stor fare, og til slutt måtte fogden om natten gå til Dummas Herremann, for om dagen torde han ikke våge seg ut, og fortalte ham hvordan det hang sammen og ba ham om hjelp. Tom og knappestøperen var straks klare, og om morgenen, med det samme solen var stått på, dro de av sted med klubbene på nakken. Fogden viste dem veien og så snart de var kommet dit hvor de som gjorde oppstand var, gikk Tom og knappestøperen mot dem som var styrere for det hele og spurte dem hva de klaget over og hva de ville. Nå skrek de i munnen på hverandre: «Vi vil ha vår egen vilje, ingen skal ha noe å si over oss!» «Ja, når det er slik,» sa Tom, «så skal dere få smake klubben.» Og dermed for han og hans kamerat inn på dem med klubbene, drev hele mengden foran seg og slo slik til at tjue eller tretti falt for hvert salg. Knappestøperen slo en lang fant over nakken, så hodet fløy tjue alen og slo til en annen så han lå død på flekken. Tom var likeså flink. Da han hadde drept mange hundre og slått klubben istykker, tok han en lang mager møller om beina og slo om seg med ham, til det ikke var en eneste mann igjen på plassen.
Da kongen fikk høre om det som var hendt, måtte begge to kamerater komme opp på slottet. Det ble gjort et stort gjestebud til ære for dem, og de satt til bords med kongen og alle de fornemste herremenn i riket. Kongen drakk deres skål og takket dem fordi de hadde skaffet ro og orden i riket. Til lønn skulle Tom bli ridder og knappestøperen skulle få hundre daler om året så lenge han levde.
Da gjestebudet var over, gikk Tom og knappestøperen hjem og hoff-folkene fulgte dem et langt stykke på vei. Mens Tom hadde vært borte, var hans mor død og nå syntes han det var så rart å være alene i det store tomme huset. Han tenkte derfor på om det ikke var best å få seg en kone, og da han hørte snakk om en ung, rik enke som ikke bodde langt fra Cambridge, reiste hans straks bort og fridde til henne.
Første gang han var der, var hun nokså blid, men da han kom igjen var det en gildere frier som lå på knærne for henne, og som det lot til at hun syntes bedre om. Den unge fyren var riktig grov mot Tom og kalte han en bryggesjauer, som ikke kunne oppføre seg i dameselskap. Men Tom lot ikke slikt gå. Han tok fyren med seg ut på kirkegården, og der ga han ham et spark så han for over kirketårnet og ned i en dam, hvor han sikkert var blitt værende, hvis ikke en stakkar som kom gående hadde fisket ham opp med krokkjeppen sin.
Frieren tenke nå på hvordan han kunne hevne seg på Tom. Han tinget to slagsbrødre til å legge seg på lur etter ham og overfalle ham; men Tom klinket dem sammen og knuste dem som et par kålhoder.
Da han gikk til kirken med bruden, ble han overfalt av 21 røvere, men en av brudefølget lånte ham en sabel og den brukte han så godt, at det fløy en arm eller et ben av for hvert hugg, for han ville ikke drepe noen på en slik dag. Både bruden og følget syntes det var godt gjort og roste ham meget. Riktignok hadde han selv fått et sår, men han trøstet seg med at hver dråpe var betalt med et lem.
Bryllupet gikk nå for seg i ro og fred, og til ære for sin salige mor, gjorde Tom et stor gjestebud for alle de enker som fantes i sognet. Det varte i fire dager til minne om at han fire ganger i den siste tid hadde stått seg tappert. I dette gjestebudet hendte det at et sølvbeger ble stjålet, men det ble funnet igjen hos en gammel kjerring som het Slampampe. De andre ble så sinte på henne at de øyeblikkelig ville han henne hengt; men Tom lot henne straffe på en annen måte. Hun ble kjørt på en trillebår gjennom alle byens gater med en stor plakat i hånden og på den sto det: «Her er den stygge Slampampe som stjal sølvbegeret.»
Kongen fikk snart høre om Toms giftermål og da han ikke hadde glemt den store tjenesten Tom hadde gjort ham, ble både han og kona bedt til hoffet og meget nådig mottatt. Mens de var der, kom det bud om en stor ulykke som var kommet over grevskapet Kent. En fæl rise som red på en drage, og som hadde en hel mengde bjørner og løver i følge med seg, var kommet i land der og holdt et forferdelig hus. Kongen var nesten vettskremt og det kunne være rimelig nok; men han hjalp seg på den måten at han gjorde Tom til stattholder, så måtte han verge dem alle sammen.
Midt i landet sto et høyt slott, derfra kunne en se mange mil til alle kanter og der bodde stattholderen. Det varte ikke lenge før Tom fikk se risen; han red på en drage, hadde jernklubbe på nakken og midt i pannen et øye som lyste som ild, et ansikt hadde han så bistert og ildrødt at det var fælt å se på, håret hang om hodet hans som lange slanger, og skjegget så ut som rusten jerntråd.
Tom syntes risen var fæl å se på da han kom flyvende på dragen. Han stirret en stund på slottet med det ene øyet sitt, derpå bandt han dragen til et tre og så rente han mot murene som om han ville kaste dem overende med en gang. Men hvorledes det gikk til eller ikke, så gled han og falt overende og kunne ikke hjelpe seg opp igjen, og nå var Tom straks klar med sverdet sitt, hugget hodet av risen med et hugg og av dragen med fire hugg, lesset dem så på en vogn og sendte dem til kongen.
Så snart knappestøperen fikk høre hva for en stor og ny ære Tom igjen hadde høstet, fikk han også lyst til å være med og skyndte seg opp på slottet til ham. Tom fortalte ham at nå tenkte han på å gjøre ende på alle ville dyr som ødela landet, og så gikk de av sted begge to, Tom med sitt sverd og knappestøperen med sitt lange spyd.
Da de hadde gått noen timer, hadde de lykken med seg og traff hele flokken, og det var ikke mindre enn fjorten ville beist, seks bjørner og åtte løver. Tom og knappestøperen stilte seg med ryggen mot et tre og da dyrene var nær nok, hugget de hodene av dem og drepte dem alle så nær som en løve som i en håndvending kom inn på knappestøperen og gjorde det av med ham, før Tom fikk sett seg om; men nå var han ikke sen med å gjøre ende på løven.
Nå hadde Tom slått i hjel risen, dragen og løvene og holdt styr på opprørerne, likevel kunne han ikke være glad. Han var rent utrøstelig, fordi han hadde mistet sin beste venn. Da han var kommet hjem igjen, holdt han et stort og gildt gjestebud og lovet alle dem som var der, at han skulle verge dem og hele landet mot all nød og fare så lenge han levde.
Bibliografi
Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.