(Vest Afrika)

Anansi, edderkoppmannen. Du finner fortellinger om Anansi både i Afrika, USA og på de karibiske øyene. Anansi er en luring som ofte går i sin egen felle.

Det var engang Anansi var ute på jakt etter mat. Mens han gikk i skogen, fikk han øye på en merkelig stein. Hele steinen var dekket med mose, det var som om den bar en grønn frakk. ”Oh, oh”, sa Anansi, ”For er en merkelig stein. Helt gjengrodd av mose”. I det samme falt han i bakken i svime. For steinen var nemlig besatt av sterk trolldom. Da kvelden nærmet seg, kom Anansi til seg selv. Han løp hjem, fortsatt sulten. Neste morgen våknet han, enda mer sulten, men dette brydde han seg ikke om for nå hadde han en plan. Han dro av sted til geita. ”God morgen geit! Jeg skal til skogen for å finne mat. Vil du bli med meg? Fire øyne er bedre to, og vi kan dele det vi finner.” Geita ble med. I skogen sa Anansi: “Dette ser ut som en grei sti”. Så ledet han vei mot den merkelige steinen. Da de nådde steinen, ble geita stående og stirre. ”For er en merkelig stein. Helt gjengrodd av mose.”, sa geita og dermed gikk den i bakken. Anansi lo godt og sa: ”Du vil ikke våkne opp på lenge, kjære venn. Men det er best å ikke la deg ligge her, for da kan du legge to og to sammen og finne ut om steinen.” Anansi dro geita vekk fra den mosete steinen. Så dro han hjem til geita, spiste opp hans mat og stjal hans verdier. Geita våknet opp mot kvelden. Ør i hodet gikk han hjemover. Da han kom hjem, fant han det tomt for mat og sine skatter stjålet. Han ropte ut: “Å ulykkelige meg”. Men han mistenkte aldri Anansi for det som hadde skjedd.
Dagen etter dro Anansi av sted til hjorten. ”God morgen hjort! Jeg skal til skogen for å finne mat. Vil du bli med meg? Fire øyne er bedre to, og vi kan dele det vi finner.” Hjorten ble med, og den også ble ledet mot den merkelige steinen. Da de nådde steinen, ble hjorten stående og stirre. ”For er en merkelig stein. Helt gjengrodd av mose.”, sa hjorten og dermed svimte den av. Anansi lo godt, han trakk hjorten vekk, og dro av sted til dens hjem og forsynte seg. Den tredje dagen klarte han å lure Antilopen. Anansi syntes livet var godt, han fikk mat hver dag og han trengte ikke gjøre stort for det.

Den fjerde dagen ville han lure kua. Men hun er så stor at hun falt sanseløs om. Anansi klarte ikke dra henne bort fra steinen. Hva skulle han gjøre? Anansi kunne ikke la kua ligge der, for da ville hemmeligheten bli avslørt. Han skyndte seg av sted for å hente sin søsters barn. De dro og dyttet til de omsider fikk kua på et trygt sted, i god avstand fra den mosede steinen. Alle gikk til kuas hus og delte det de fant der. Anansi var ikke helt fornøyd med at han måtte dele med de andre. Men han hadde ikke noe valg, dessuten var det større problemer som ventet han. For det han ikke visste var rådyret hadde vært i skogen og sett det hele.

Neste morgen da Anansi gikk ut av huset traff han på rådyret. ”God morgen rådyr! Jeg skal til skogen for å finne mat. Vil du bli med meg? Fire øyne er bedre to, og vi kan dele det vi finner.” Jo rådyret lot som ingenting og ble med. Vel fremme foran steinen, ventet Anansi i spenning på rådyrets reaksjon. Men rådyret ble stående og stirre i stillhet. “Hvorfor sier du ingenting?”, spurte Anansi. ”Hva skal jeg si?”, sa rådyret. ”Er det ikke noe meget merkelig her?, sa Anansi. ”Meget merkelig?”, sa rådyret og gjorde seg dum. Anansi sa: “Åh, du er jo dum! Si det høyt det som du syns er merkelig! Si det.. si det.” ”Si hva?”, sa rådyret. ”Kan du ikke se det? Noe gror på noe!”, ropte Anansi utålmodig. ”Noe gror på noe?”, gjentok rådyret. Nå ropte Anansi: ”Dette har jeg ikke tid til! Kom igjen, si det nå!” ”Dette har jeg ikke tid til!” sa rådyret, ”Er det det du mener? ”Nei nei”, skrek Anansi hysterisk, ”Si hvilken meget… du vet!” ”Hvilken meget.. du vet”, sa rådyret. “Nå har jeg sagt det!”. ”Du har ikke sagt det! Du har ikke sagt det!”, skrek Anansi, dansende av raseri. ”Du vet hva du skal si, du er bare sta som et esel”. ”Jeg er ikke sta som et esel”, sa rådyret, ”hvis du ikke forteller meg hva jeg skal si, hvordan kan jeg da si det?” ”Så si”, skrek Anansi, helt ute av seg, ”Si hvilken merkelig stein. Overgrodd med mose!”. Dermed gikk han rett i bakken.

Rådyret sa ingenting, men hun lo for seg selv. Så gikk hun sin vei og lot Anansi bli liggende. Hun tilbrakte dagen med å gå rundt til de andre dyrene for å advare dem mot Anansi. Så når Anansi kom til seg selv den kvelden, sto de alle rundt han og lo. Han krøp hjemover, meget ydmyket og meget sulten.

Comments

comments