Kilde: Gammel kultur, eventyr, sagn og historier av Th. S. Haukenæs, 1898
Det var engang en mann og en kone som levde sammen. Det var velstående og hadde et stort ønske igjen i verden og det var å få barn. Dette ønsket ble også oppfylt. Kona fødte et vakkert pikebarn. Deres lykke var fullkommen. Men kona ble syk og ikke lange tiden etter døde hun. Mannen sørget over henne både lenge og vel, men så det en fremmed kvinne og bød seg tjeneste hos ham; hun hadde hørt om hans store sorg og ville gjerne være til nytte og hjelp. Dette gikk han med på. Så glemte han sin sorg litt etter litt og en dag spurte han den fremmede kvinnen om hun ville gifte seg med han. Det ville hun gjerne. Det ble holdt bryllup hvor fryd og glede hersket og etter en tid fikk de et pikebarn.
En dag måtte mannen et ærend til byen. Det led ut på kvelden da han skulle på hjemveien. Han hadde truffet mange bekjente i byen og alle ville vise han sin ære og nå var han tung i hodet og ustø i beina. Folk rådet han til å bli i byen til neste dag, men det ville han ikke høre på; han stolte på måneskinnet og sine egne ben og satte avsted. Da han hadde gått en stund, trakk det tunge, sorte skyer opp og skjulte månen og det ble helt mørkt. I mørket kunne han ikke se veien lenger og så tumlet han utover kanten på veien og nedover en høy fjellhammer og slo seg ihjel.
Hjemme ble det sorg, men mannen etterlot seg penger og gods i overflod og man lot seg snart trøste. Moren og hennes datter levde i herlighet og glede hver dag, mens stedatteren ikke fikk vise seg for deres øyne. Hun måtte nøye seg med dårlig mat og utslitte, fillete klær og hardt arbeid. Fremmedfolk måtte tro at det var en tiggerjente de hadde tatt til seg for sjelebotens skyld.
En gang satt moren og bakte brød. Da kom den sultne stedatteren inn og ba om en lefse. ”Du får ingen lefse”, svarte stemoren hardt, ”gå din vei og kom ikke igjen på et år.” Så forlot hun sitt hjem og dro ut i verden for å søke opphold hos fremmede. Hun hadde ingenting med, ikke annet enn seg selv, for alt annet var tatt fra henne. Hun fikk tjeneste hos en gammel mann som bodde langt inne i skogen. Her hadde hun det godt og tiden gikk fort og før hun visste ordet av det var året omme. Hun skulle få lønn og den gamle mannen kom fram med to skrin, det ene var gammelt og slitt, mens det andre var forgylt. Den gamle sa hun skulle få et av disse skrinene til lønn, hun kunne ta det hun ville ta. Hun syntes at mannen hadde vært svært god mot henne, hun hadde ikke hjertelag til å ta det vakre skrinet fra han, men tok det gamle og takket for seg og gikk.
Da hun nærmet seg hjemmet tok hun til å tenke på at det var gått et helt år siden hun reiste bort og at stemorens sinne over henne var nå sikkert over. Så hun gikk rett inn i stuen, satte seg ved varmen for å se hva som var i skrinet. Men den misunnelige og avindsyke stemoren var ikke langt unna, snart stakk hun sin lange nese fram for å se. Der møttes hun av et syn som skar henne i hjertet. Skrinet var fylt opp til lokket med gull og sølv og alle slags kostbarheter; det var gullringer og gullsmykker og sølvskjeer og annet. Dette var for ille; stedatteren måtte nå holde seg hjemme og passe huset. Så skulle rettedatteren reise i tjeneste til den gamle mannen og få enda større belønning for hun var jo så mye flinkere enn stedatteren, kan du vite.
Jenta reiste til den gamle mannen og bø seg tjeneste hos ham og det fikk hun også. Men han var ikke fornøyd med henne, for hun var stolt og selvgod og ville ikke gjøre stort annen enn å vaske og pynte seg.
Da året var omme, kom den gamle mannen fram med to skrin, hvor det ene var gammelt og det andre var forgylt. Hun skulle få velge hvilket hun ville til lønn for sin tjeneste. Jenta grep begjærlig det forgylte skrinet, stakk det til seg og løp hjemover glad og stolt over det vakre skrinet hun hadde. Da hun kom hjem og moren fikk se det vakre skrinet, reiste hun stort på nakken, jaget stedatteren vekk og tok rettedatteren med på loftet for å åpne skrinet og se etter hva som var i det. Men da de åpnet det, var det fullt av ormer og padder og mus og alskens utøy som krøp ut og spredte seg over hele huset så snart lokket var åpnet; mor og datter måtte skynde seg ned fra loftet så fort de kunne. Fra nå av tålte ikke stemoren å se datteren mer.
Så var det en søndag moren tok sin rettedatter med og reiste til kirken, mens stedatteren måtte være hjemme og grave i gruva, ”og om du syns det er kjedelig, kan du som en avveksling plukke opp disse ertene,” sa stemoren og så slo hun en skjeppe erter ut over gårdstunet. Da kirkefolket hadde reist, kom det en mengde med småfugler ut av skogen og hjalp til med å plukke ertene opp og på en, to og tre så var det ikke en eneste er igjen på tunet. Nå kom småfuglene med en gullsalet bukk, vakker gullkledning og et par gullsko. Hun tok på seg klærne og skoene og satte seg på bukken og red til kirken. Da hun kom dit, red hun inn i kirken og tre ganger rundt alteret og deretter ut igjen, men idet hun red forbi klokkeren som sto i kirkedøren, grep han den ene gullskoen hennes og stakk den til seg. Stedatteren red hjem, satte inn bukken og tok av seg de vakre klærne og på med fillene. Da de andre kom hjem fra kirken satt hun og grov i gruva som vanlig. Hun spurte om det var noe nytt i kiken. ”Ja, det var nytt,” sa stemoren, ”men det skal du ikke bry deg med.” ”Om jeg hadde visst det, hadde jeg vært i kirken,” svarte stedatteren.
Den søndagen stedatteren hadde ridd til kirken var også prinsen, kongens eldste sønn, i kirken. Klokkeren ga han gullskoen og prinsen lovet at om han kunne finne den som eide gullskoen, ville han ta henne med til kongsgården og gifte seg med henne. Klokkeren måtte derfor reise omkring i hele landet og se etter og prøve å finne den som eide gullskoen. Gullskoen ble prøvd på mang en fot, men aldri passet den. Enten var den for stor eller så var den for liten. Omsider kom klokkeren også til stemoren og hennes døtre. Stedatteren ble jaget vekk og rettedatterens fot var for stor og klokkeren reiste videre.
Da han hadde reiste hele landet rundt og var på vei tilbake, kom han forbi stemorens gård og traff henne ute på tunet. Hun ville at han skulle følge inn og prøve skoen på nytt, for foten til datteren hadde vært så opphovnet sist gang. Klokkeren fulgte med inn og nå fikk de skoen på. Moren hadde høvlet av sin datters fot både på hælen og tærne så den var blitt mindre enn før.
Nå fikk rettedatteren lov til å følge klokkeren til kongsgården for å gifte seg med prinsen. Prinsen ble ikke videre til mote da han så at det var en annen kvinne enn den han hadde sett på gullbukken. Men et ord var et ord, mente prinsen og så ble det gjort i stand til bryllup. Da bryllupsdagen kom, fikk ikke stedatteren være med. Hun måtte være hjemme og grave i gruva. Da de andre hadde reist, kom småfuglene og hadde med seg en fugleham som hun fikk og nå fløy hun til kongsgården og inn i ildhuset hvor hun satte seg. Da klokkeren, som var kjøkemester i bryllupet, kom forbi og så henne, skjønte han snart at det ikke var en vanlig fugl. Han gikk til prinsen og sa at det satt en underlig fugl i ildhuset som han måtte se. Prinsen fulgte han og da de kom til ildhuset var det ikke lenger en fugl, men en ung kvinne med forgylte klær og en gullsko som satt der. Nå ble prinsen glad, for han så straks at det var henne han hadde sett i kirken.
Nå ble stemoren og hennes rettedatter som alt var pyntet til brud, med skam avført brudestasen og jaget halvnakne fra gården. Prinsen og stedatteren feiret et lystig bryllup som varte og rakk i mange dager. Så levde de godt og vel og er de ikke døde, så lever de ennå.