Dette er et forunderlig norsk folkeeventyr, en blanding av Askepott og Manndattera og kjerringdattera.
Det var en gang en mann og en kone som levde sammen i et godt ekteskap og da de var velstående, hadde de kun et ønske igjen i verden og det var å få barn. Dette ønsket ble også oppfylt, for etter noen år fikk de en jente. Lykken var fullkommen. Men kona ble sykelig og ikke lang tid etter døde hun. Mannen sørget over henne både lenge og vel, men så kom det en fremmed kvinne og bød seg tjeneste hos ham, hun hadde hørt om hans store sorg og ville gjerne være til nytte og hjelp og dette gikk han med på. Gradvis ble hans sorg glemt og en dag spurte han den fremmede kvinnen som var i huset hos ham, om hun ville gifte seg og det ville hun gjerne.
Det ble holdt bryllup, hvor fryd og glede hersket og så levde de godt sammen. Med tiden fikk de en datter sammen. En dag var mannen til byen et ærend. Det led ut på kveld, før han bega seg på hjemveien. Han var tung i hodet og ustø på beina, for han hadde truffet mange bekjente i byen og alle ville de vise ham ære. Fornuftige folk rådet han til å stanse i byen fram til morgenen, men det ville han ikke høre noe om; han stolte på måneskinnet og sine raske bein og satte tross alle advarsler av sted.
Det skulle han ikke gjort, for da han hadde gått en stund, trakk det tunge, sorte skyer opp og skjulte månen, så det ble ganske mørkt og i mørket kunne han ikke se veien lengre og så tumlet han utfor kanten på veien og nedover en høy fjellhammer og slo seg til døde.
Hjemme ble det sorg over denne hendelsen, men mannen etterlot seg penger og gods i overflødighet og man lot seg snart trøste. Moren og hennes datter levde hver dag i herlighet og glede, mens stedatteren neppe fikk komme for deres øyne, men måtte nøye seg med dårlig mat og utslitte, fillete klær og hardt arbeid.
Fremmedfolk måtte tro at det var en tiggerjente man hadde for sjelebotens skyld, enn husets eldste barn.
En gang da moren bakte brød kom den forsultne stedatteren inn og ba om en lefse. «Du får ingen lefse,» svarte stemoren hard, «gå din vei og kom ikke igjen på et år.» Nå måtte den arme piken forlate sitt fedrehjem og dra ut i verden for å søke sitt opphold hos fremmede. Hun hadde ingenting med, unntatt sitt vakre ansikt og sine små føtter og raske hender, for alt annet hadde de tatt fra henne.
Hun fikk tjeneste hos en gammel mann som bodde langt inne i skogen, og da hun her hadde det meget godt, gikk tiden lett og hurtig, så året var omme før hun visste ordet av det. Da hun nå skulle få lønn, kom den gamle mann fram med to skrin, hvor det ene var gammelt og sort, men det andre fint forgylt, og sa at hun skulle få et av disse skrinene til lønn, og så kunne hun ta hvilket hun ville.
Hun syntes mannen hadde vært god mot henne, og hun hadde ikke hjerte til å ta det vakre, men tok det styggeste, takket for seg og gikk. Da hun nærmet seg hjemmet, begynte hun å tenke på, at det nå var gått et helt pr siden hun reiste bort og at stemorens vrede nå måtte være gått over, og derfor gikk hun trøstig inn i stuen og satte seg ved ovnen for å se etter, hva som var i det gamle skrinet.
Da var ikke den misunnelige eller avindsyke stemoren langt borte, men stakk sin nese fram for å se hva som var i skrinet. Der møtte hun et syn som riktig skar henne i hjertet: skrinet var fylt til lokket med gull og sølv og allslags kostbarheter: gullringer, gullkjeder, store sølvskjeer og mange andre sjeldne og kostbare ting. Dette var for ille: stedatteren fikk ikke lov til å reise ut og tjene igjen, men skulle være hjemme og passe huset og så skulle rettedatteren reise i tjeneste hos den gamle mann og få enda større belønning for hun var nå så mye flinkere enn stedatteren.
Datteren reiste til den gamle mannen og bød seg tjeneste hos ham, og det fikk hun, men han var ikke fornøyd med henne, for hun var stolt og selvgod og ville ikke gjøre stort annet enn vaske og pynte seg. Da året var omme, kom den gamle mann fram med to skrin, hvor det ene var gammelt og umalt, men det andre var vakkert forgylt og sa at hun skulle få velge hvilket hun ville til lønn for sin tjeneste. Jenta grep med begjær det forgylte skrin, stakk det til seg og løp hjemover, glad og stolt over det vakre skrinet hun hadde fått og alle de kostbarheter som det sikkert ville inneholde.
Da hun kom hjem og moren fikk se det vakre skrinet, reiste hun på nakken, jaget stedatteren vekk og tok rettedatteren med opp på loftet for å åpne skrinet og se etter hva som var i det. Men da de åpnet det, var det fylt med ormer og padder og mus og alskens utøy, som krøp ut og spredte seg over hele huset så snart lokket var åpnet. Mor og datter måtte skynde seg ned fra loftet så fort de kunne for å ikke ble bitt i hjel av de giftige krypene. Fra nå av tok misunnelsen og avindsyken mot stedatteren enda mer overhånd hos moren og hun tålte nesten ikke se henne for sine øyne mer.
Så var det en søndag moren tok rettedatter med og reiste til kirken, mens stedatteren ble satt til å være hjemme og grave i gruen, «og blir du trett av dette, kan du til en avveksling plukke opp disse ertene,» sa stemoren og så slo hun en skjeppe erter ut over gårdstunet.
Da kirkefolket var reist, kom den en mengde med småfugler ut av skogen og hjalp til å plukke ertene opp og et, to, tre var det ikke en eneste ert igjen på tunet. Nå kom småfuglene med en gullsalet bukk, en prektig forgylt kledning og et par gullsko og ga piken. Hun iførte seg klærne og skoene og satte seg på bukken og red til kirken. Da hun kom dit, red hun inn gjennom kirkedøren og tre ganger rundt alteret og så ut igjen, men idet hun red forbi klokkeren som sto i kirkedøren, grep han den ene gullskoen hennes, trakk den av og stakk den til seg.
Stedatteren red hjem, satte gullbukken inn og tok av seg klærne og den ene skoen. Hun tok på seg sine egne filler og da de andre kom hjem fra kirken, satt hun og grov i grua som vanlig. Hun spurte om det hadde vært noe nytt i kirken den dagen. «Ja, det var nytt som kunne kalles nytt i dag,» svarte stemoren, «men hva det var, bryr ikke deg.» «Hadde jeg visst det, skulle jeg ha vært i kirken,» sa stedatteren.
Samme søndag som stedatteren red til kirken på gullbukken, var også prinsen, kongens eldste sønn ved kirken. Klokkeren forærte ham den gullskoen han hadde tatt av stedatteren og prinsen lovet da, at hvis han kunne finne den som skoen hørte til, så ville han ta henne med til kongsgården og gifte seg med henne. Klokkeren ble pålagt å reise omkring i landet og se etter om han kunne finne den som eide gullskoen, for henne måtte den vel passe til, mente han.
Klokkeren gjorde som det var pålagt ham og gullskoen ble prøvd på mang en fot, men aldri passet den: enten var den for stor eller så var den for liten. Endelig kom klokkeren til stemoren og hennes døtre. Stedatteren ble jaget vekk og rettedatterens fot var for stor, så gullskoen ville ikke på. Da klokkeren så dette, reiste han sin vei straks. Da han hadde reist hele landet rundt og var på vei tilbake, kom han forbi stemorens gård. Han traff henne ute på tunet og nå ville hun prøve gullskoen på datteren på nytt for hun hadde hatt så opphovnet fot da han forrige gang var der. Klokkeren fulgte med inn og nå fikk de skoen på. Det var fordi moren hadde høvlet sin datters fot både på hælen og tærne, så den var blitt mindre enn før, men det fortalte hun ikke til klokkeren.
Nå fikk rettdatteren lov til å følge klokkeren til kongsgården for å gifte seg med prinsen. Denne ble ikke videre til mote, da han så at det ikke var den samme vakre jenta som hadde ridd på gullbukken, men en annen som var både stor og stygg, men et ord var et ord mente prinsen og gjorde i stand til bryllup. Bryllupsdagen ble fastsatt og allting ordnet.
Stedatteren skulle ikke få være med i bryllupet, men ble satt til å være hjemme og grave i gruva. Men da de andre var reist, kom småfuglene og hadde med seg en fugleham som hun fikk og nå fløy hun like til kongsgården og inn i ildhuset hvor hun satte seg.
Da klokkeren, som var kjøkemester i bryllupet, kom forbi og så henne, skjønte han snart at det ikke var noen alminnelig fugl, og så gikk han inn til prinsen og sa at det satt en underlig fugl i ildhuset, som han måtte komme ut og se. Prinsen fulgte med ham, men da de kom til ildhuset, var det ikke lenger noen fugl, men en vakker kvinne med forgylte klær og en gullsko på den ene foten.
Nå ble prinsen glad, for han så straks at det var den samme som var kommet ridende gjennom kirken på en gullbukk og som klokkeren hadde tatt en gullsko fra. Så ble gullskoen hentet og prøvd på hennes fot, og der passet den så nøyaktig som om den skulle være støpt om foten. Nå ble stemoren og hennes rettedatter som alt var pyntet til brud, med skam avført brudestasen og jaget halvnakne fra gården.
Prinsen og stedatteren feiret et lystig bryllup som varte i mange dager og spurtes over mange kongeriker og siden levde de både godt og vel på alle måter. Og er de ikke døde, så lever de ennå.