Det var ektepar som skulle ut og reise; de hadde mange barn, men de skulle være hjemme. Foreldrene satte en tjenestejente til å styre hjemme i gammen. Hun skulle sørge for at barna hadde mat og se etter dem. Før foreldrene dro, påla de barna å høre på tjenestejenta. Ja, det lovet barna.
Da foreldrene hadde dratt og det var gått en tid, bestemte barna seg for å gå ut på isen. De bodde rett ved et vann og nå var den tykk og blank. Der ute lekte barna. En gutt sa: ”La oss leke reinslaktning”. Ja, det ville de andre også. De hadde med seg en hund. De hentet kastebånd og kastet over hunden og stakk den ihjel.
Da kvelden nærmet seg, var det på tide å gå hjem og tjenestejenta ropte etter dem. Men ungene var så oppspilte at de lot som de ikke hørte. Da tjenestejenta så at hun ikke rådde med dem, gikk hun tilbake til gammen.
Da det var gått en stund, kom månen opp på himmelen. Men de så ut som den kom nærmere og nærmere. Først lyste den på tretoppene, deretter på stammen og så ved røttene. Men da han nådde isen, skifte han ham og ble en stallo.
Barna ble da hjerteredde og rømte for sitt arme liv. Men stallo tok dem igjen og fanget dem, den ene etter den andre; da han hadde samlet alle, bar han dem til sin gamme og slet av hodet på dem. Kroppene slang han utenfor gammeveggen, men hodene satte han i en ring rundt grua.
Tjenestepiken hadde sett stalloen og våget seg ut før han hadde reist avgårde med barna. Da sprang hun ut, fanget den beste kjørereinen. Simla ble kalt for Steinas og hun var vid kjent for å være raskt på foten. Tjenestejenta satte Steinas for pulken og kjørte avgårde.
Da hun kom til fjellet ble hun var at stalloen var etter henne. Her var gode råd dyre, vet du. Tjenestejenta ga seg til å gjøre vargmål til simla. Og desmer tjenestejenta huja dess hardere løp simla. Tilslutt sto snøkavet som en gard etter pulken. Men stallo vant innpå, og snart tenkte tjenestejenta at stalloen kunne ta henne når som helst. Men da var de ikke langt unna kirken og byen. Da våget ikke stallo å følge etter mer.
Da tjenestejenta kom fram var hun så trett etter ferden at hun nesten svimte av. Men hun tok seg sammen og begynte å lete etter husbondsfolket sitt. Hun spurte alle hun traff på, men ingen kunne sette henne på sporet. Tilslutt snakket hun med en noaide og han viste henne til forsamlingshuset, der ville hun finne husbondsfolket sitt, sa han. ”Men det er vanskelig for deg å komme inn dit,” sa noaiden. Tjenestejenta fortalte noaiden hva som hadde skjedd og ba om hjelp. ”Når du kommer til forsamlingshuset,” sa noaiden, ”skal du kle av deg naken og gå naken inn.” Ja, tjenestejenta gjorde som hun var blitt fortalt og da hun kom inn kom husbondsfolket med engang. De gikk alle til noaiden og ba om råd om hvordan de kunne få barna tilbake.
Noaiden reiste og søkte opp stalloen og innen morgen kom, var han tilbake med barna. Men etter den dagen, kom de alltid inn når kvelden nærmet seg.
(Nedskrevet i Nordfold.)