Decameronen, bind 1

Langobardenes konge var Agilulf og han var gift med vakre Teodelinda. Hun var meget skjønn, ærbar og en forstandig kvinne. Dronningen hadde en stallkar, en mann av laveste ætt, men ellers med altfor storlagt sinn, storvoksen og vakker som kongen selv. Denne stallkaren forelsket seg heftig i dronningen. Han visste at denne kjærligheten stred mot all god skikk; han hadde vett nok til å skjule denne kjærligheten, selv for dronningen.

Han levde da uten håp om noensinne å vinne hennes gunst; men han var allikevel stolt over å ha festet tankene sine på et så høyt mål; i glød av sin kjærlighet gjorde han den største flid i alt. Når dronningen skulle ri ut, valgte hun den hesten han hadde stelt. Det var for han en ære og han kunne nesten ikke slippe stigbøylen og følte en lykke da han rørte ved hennes klær.

Men en dag holdt han det ikke ut lenger. Han tenkte på at han skulle oppsøke døden. Men han ville dø på en måte som var som følge av hans kjærlighet. Han ville ved hjelp av list å få det til sånn at han fikk være en natt hos dronningen. Han visste at kongen ikke sov hos han hver natt. Han ville kle seg ut som kongen og så gå inn til henne. Flere netter på rad gjemte han seg i salen som skilte deres soverom og han så hvordan kongen gikk kledt og hvordan han oppførte seg for å komme inn på dronningens rom.

En kveld så han at kongen kom ut av sitt værelse, hyllet inn i en stor kappe, med et lys i den ene hånden og en stav i den andre; han gikk bort til dronningens værelse og slo et par ganger på døren, uten å si et ord. Døren ble straks åpnet og noen tok lyset ut av hånden på kongen.

Da stallkaren så han gå inn og om en stund komme tilbake på samme måte, tenkte han at han fikk ape etter kongen så godt han kunne. Stallkaren skaffet seg en kappe, et lys og en stav. Han vasket og badet seg omhyggelig, så stall lukten ikke skulle avsløre han. Så gjemte han seg i salen. Da alle sov, visste han at nå var tiden inne. Han skulle nå sitt mål og da var døden velkommen- Han gikk bort og banket på døren to ganger. En kammerfrue åpnet den søvndrukken, tok lyset ut av hånden på han og steg til side. Han la kappen fra seg og steg opp i sengen til dronningen. Fylt med begjær, omfavnet han henne, men han lot som om noe var i ulage, for han visste at kongen hadde den skikken at han sa ikke et ord om noe var galt. Uten å si et ord favnet han flere ganger dronningen. Hvor tungt det enn falt han å skilles fra henne, sto han opp til slutt. Han var redd for å være der for lenge, da kunne nytelsen bli til lidelse. Han tok kappe og lys og gikk uten å åpne munnen, så fort han kunne tilbake til sengen sin.

Han hadde knapt lagt seg, da kongen sto opp og gikk inn til dronningen som ikke ble lite forundret over nytt besøk. Da han hadde steget opp i sengen og hilst vennlig på henne, tok hun mot til seg og sa: ”Min herre og gemal, hva er nytt i natt? De har jo så vidt gått i fra meg, og så kommer De så snart igjen, enda De har hatt Deres lyst hos meg mer enn De pleier. Ta dem i vare for hva De gjør.”

Da kongen hørte disse ordene, tenkte han straks at noen hadde narret dronningen ved å ape etter hans drakt og måte. I sin store visdom besluttet han at dronningen skulle ikke få vite det. Det ville jo spre en skam over dem alle. Kongen sa noe sånt som at såpass mann var han da, men inne i han raste det en vrede.

Harmfull og vred over den skam som han forsto var gjort han, forlot han dronningen og i stillhet ville han finne ut hvem gjerningsmannen var. Han tenkte at han måtte tilhøre huset. Han tok en lykt med lite lys i og skyndte seg til en lang sal som lå iver hestestallene, for der sov nesten hele tjenerflokken i en mengde senger. Han var overbevisst om at den som hadde vært hos dronningen, fortsatt hadde høy puls og raske hjerteslag. Kongen la hånden sin på brystet til den ene etter den andre. Stallkaren ble redd da han så kongen komme. Hjertet hans slo enda raskere og han tvilte ikke på at kongen ville drepe han på stedet straks han kjente det. Alle slags planer fløt igjennom hodet hans, men da han så at kongen ikke hadde våpen med seg, lot han som han sov.

Da kongen kom, kjente han at hjertet til den som sov slo raskere, ”her er han”, tenkte han. På den tiden hadde man langt hår og fordi kongen ikke kunne gjøre noe her, klippet kongen litt av hans hår. Da ville han kjenne igjen den utro tjeneren neste dag. Deretter gikk han raskt til sitt rom.

Stallkaren hadde kjent hva kongen gjorde med han. Han sto raskt opp, og gikk fra den ene til den andre av sine kamerater og klippet i deres hår på samme måte. Deretter la han seg til å sove igjen.

Da kongen sto opp om morgenen og før slottsportene ble åpnet, tilkalte han hele tjenestefolket og ba dem om å stille seg framfor han. Da alle sto der framfor han med bart hode, så han etter han som hadde merke i håret. Men de aller fleste hadde et merke i håret. Han undret seg og sa til seg selv: ”Han jeg leter etter står høyt i vett, om han står lavt i rang.”

Han forsto at han ikke kunne gjøre noe, uten å lage mye oppstuss. Han ville vinne en hevn, men gjøre stor skam og dronningens ære sto på spill; derfor besluttet han å gi rette vedkommende noen ord å huske på, for at han skulle forstå at kongen visste hva som hadde skjedd og at kongen vil vokte dem nøye. Han sa: ”Den som har gjort, gjør det ikke en gang til. Så gå med Gud.” Det var ikke alle som forsto ordene, men en gjorde det. Han var klok nok til å ikke nevne det som hadde skjedd, og aldri igjen våget han å risikere sitt eget liv for sitt begjær.

Comments

comments